Dagsavisen.no / Kultur /

Endelig kulturpolitikk

Foto: Siri dokken

Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen må være kulturminister Trond Giskes våte sommerdrøm.

«La oss skjære bort alt som er over gjennomsnittet og konsentrere oss om foppall og køntri. Med billig sprit, billig bensin og brede veier i tillegg, har vi alt vi trenger». Slik oppsummerer en ironisk innskriver på Dagsavisens nettsider Fremskrittspartiets kulturpolitikk etter at Ulf Erik Knudsen lørdag her i avisen gjorde rede for planene de har for det norske kulturlivet. Det er presist formulert.

I årevis har Knudsen framstilt seg selv som en politisk klovn, med billige poenger som at han skal spise tøflene sine hvis operaen blir billigere enn ti milliarder. Men klovneriet er et bevisst spill på folkelige fordommer mot «elitekulturen og åndssnobberiet». Derfor kan han ikke være så stor at han anerkjenner operaens arkitektoniske og kunstneriske suksess. Selv ikke når turister fra hele verden storøyd måper og operaen er utsolgt, er det mulig for Frp å la seg begeistre. Knudsen må tviholde på sin nøye kalkulerte Stutum-rolle og si til Dagsavisen at han av prinsipp ikke skal oppsøke den. Det er tragikomisk.

Uttalelsene om innvandrerkulturen er derimot kun tragiske: «Vi vil skjære ned støtten til innvandrerkulturene til null». Et samfunn måles på dets evne til å ta vare på sine minste og svakeste. Og sånn fungerer kulturpolitikken som et speil på Fremskrittspartiets evne og vilje til toleranse og empati.

Likevel er det grunn til å takke Knudsen for hans tydelige språk. Ikke bare har han med det tydeliggjort skillelinjene mellom sitt eget parti og de øvrige. Han har skapt en uoverskridelig kløft mellom seg og sine egne potensielle samarbeidspartnere i Høyre. Men han har også klart å gjøre kulturpolitikk til et hett tema. Med sine provoserende uttalelser, banale logikk og ukyndige analyser av mekanismene i det norske kulturlivet, har det blitt temperatur rundt det som før har vært en politisk ubetydelighet. Og når valgkampen begynner neste år, kan kulturpolitikk for første gang bli et debattema på linje med skatt, skole og helse.

Og for kulturminister Giske, som har annonsert sitt ønske om å gjøre sitt eget felt til valgkampmat, må Knudsens reaksjonære holdninger komme som bestilt. I snart tre år har Giske kjempet for å sette kultur på det politiske kartet. Han har vist hva en ambisiøs politiker kan få til, selv med en budsjettpost som er beskjeden og et departement uten politisk prestisje. Landet har hatt tyngde i kulturministerstolen tidligere, men både Svarstad Haugland og Lahnstein var på vei ut, mens Haga ble plassert der for å få erfaring.

Med Giske har det blitt tyngde bak slagene. Innsatsen hans har ikke bare vært uselvisk, og han vil posisjonere seg for andre oppgaver med kultur som valgkampsak, men han gjennomfører Kulturløftet, har skapt entusiasme i hver krok av kulturlivet og han har gitt vitalitet til kulturpolitikken. Ministerens innsats skinner enda mer når Arbeiderpartiets politiske hovedmotstander slår av lyset.

Det kan bli en artig valgkamp hvis Arbeiderpartiet våger å bruke kultur som våpen i slaget som vil stå neste høst. Kulturpolitikken skiller så tydelig og er så konkret. Ja eller nei til Nationaltheatret? Ja eller nei til NRK? Ja eller nei til norsk film? Ja eller nei til sommerens musikkfestivaler? Ja eller nei til bygdekinoen? Enkle valg. Og så lenge Fremskrittspartiets kulturpolitikk er defensiv, helt blind for landets folketall og i korthet handler om én ting – at statens rolle skal være så liten som mulig – har Arbeiderpartiet en gyllen sjanse til å vinne politisk mark gjennom sin kulturelle offensiv.

Etter mye politisk juling for den rødgrønne regjeringa gjenstår kultur som ett av få ess på Stoltenbergs hånd. TV-debatter mellom Giske og Knudsen? Jeg vet hvem jeg hadde satt pengene mine på.

Londons teaterstrøk West End opplevde i fjor sitt beste år noensinne. Og selv om statsfinansierte the National Theatre, the Royal Court og the Royal Opera House sto for en liten del av billettsalget, fikk det Årets kritiker i England, the Daily Telegraphs Charles Spencer, til å gjøre seg følgende tanker: «Teater er dyrt og arbeidskrevende, og de mest ambisiøse oppsetningene vil aldri klare å trekke folk nok til at de lønner seg.» Han skriver om en by med ti millioner innbyggere og en turisttilstrømning uten sidestykke.

Spencer konkluderer: «Noen mener at subsidier til kunst er galt og at teatrene alltid må klare seg selv økonomisk. I violently disagree».