Dagsavisen.no / Kultur /

En språkhedonists livsverk

– Jeg er glad for at jeg avsluttet den, i stedet for at den avsluttet meg, sier rumenske Mircea Cartarescu om gigantromanen «Orbitor».

Lillehammer (Dagsavisen): For en uke siden visste de færreste hvem han var. Så uttalte Stig Sæterbakken, forfatter og kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival, at han «slett ikke vil bli overrasket om Horace Engdahl (Nobelkomiteens sekretær red.anm.) kommer ut av eikedøren og sier navnet Cartarescu». En opplesning, et sceneintervju, og mange jungeltelegrammer senere, er det fristende å utrope den rumenske forfatteren til årets festivalsnakkis. Cartarescu selv, unngår elegant å kommentere nobelpris-utsagnet når han møter Dagsavisen. I stedet innleder han med en kjærlighetserklæring, til litteraturen, og til yrket sitt.

– All litteratur er viktig, vi trenger både de dårlige og de gode bøkene, noe annet ville vært uutholdelig. Jeg leser alt jeg kommer over, og leter etter noe jeg kan bruke, over alt der det kan finnes en dråpe av poesi, sier forfatteren, som er norgesaktuell med første del av den nylig fullførte «Orbitor»-trilogien.

Skrev et forvarsel

– Å skrive er som å tro på Gud. Det viktigste og vanskeligste for enhver forfatter, er å våge å tro på at det som føles rett, er rett, fortsetter han.

– Men en slik tro er vel ikke alltid like berettiget?

– Selv den sletteste forfatter har like rett i sin tro som en fetert prisvinner, hvis han styres av en ektefølt lidenskapen for litteraturen. Kanskje har han i tillegg en kone som tror på han, da har han jo i alle fall en leser også, sier den svartøyde forfatteren, som virker langt yngre enn sine 52 år.

Det har tatt han over 15 år å skrive de over 1450 sidene som utgjør «Orbitor», en nærmest barokk roman som strekker seg over 300 år, fra forfatterens Bucuresti, til Brooklyn og Belaggio, og tilbake igjen. Det handler om vitenskap og virkelighetsflukt, religion, estetikk og menneskers relasjoner i en bok som har blitt sammenlignet med Joyces «Ulysses» og Prousts «På sporet av den tapte tid». Realismen glir over i drøm, bevissthetsnivåene skifter, menneskene innser på et tidspunkt at de er figurer i en fortelling noen andre skriver.

Kanskje finnes det et forvarsel om dette verket allerede i en av forfatterens forrige bøker «Travesti». Her drømmer hovedpersonen om å bli funnet bevisstløs i et kvistværelse, ved siden av seg en enorm roman full av liklukt, en bok som river ned kosmos og erstatter det med en bok der «alt skal stå», «hele verden med all dens motbydelige mening».

– Forfatteren i «Travesti» grubler så mye over hvilken bokstav som fortjener å innlede dette verket, at han ikke tør å sette en eneste en på papiret, er du like redd som han?

– Ikke i det hele tatt, jeg finner uendelig stor glede i å skrive, hver eneste dag, selv om det selvfølgelig er konsentrasjonskunst som krever mye tålmodighet. Jeg skrev kun 1-2 sider om dagen på denne romanen, alltid for hånd, og strøk nesten ikke et eneste ord.

«Yes»

Cartarescu, hvis mål er å skrive for alle målgrupper og innenfor alle sjangre, er svært opptatt av at ingen bør skremmes fra å lese «Orbitor».

– Den er nok det mest krevende jeg har skrevet, men samtidig inneholder den gode historier som alle kan ha glede av. Den er som en stor kake, man trenger slett ikke spise hele og kan godt begynne i midten, sier forfatteren.

Han kaller seg selv neoromantiker, språkhedonist og ateist, men hevder at de sju årene han brukte på å lese bibelen hver dag, er det mest utbytterike han har gjort som forfatter. Og så takker han sin mor, for at hun er en drømmer.

– Min tendens til å fylle ut hullene i historien med drøm kommer fra henne, ingen andre drømmer like mye og så arketypisk og vidunderlig som min mor.

– Helt til slutt, alle bidragsyterne ble bedt om å velge en yndlingssetning til Lillehammerprogrammet, og du valgte «Yes.», det aller siste i «Ulysses».

– Det er mitt svar på årets festivaltema, og på spørsmålet om litteraturens framtid. Yes, jeg tror.