Dagsavisen.no / Kultur /

Stor hyllest til stor mann

Det måtte 81 norske artister til for å gi en verdig hyllest til Prince, som fyller 50 år lørdag. Her på scenen tidligere i år under Coachella-festivalen. Foto: Scanpix

Tidenes mest ambisiøse norske plateutgivelse – forener kvantitet og kvalitet. Den kunne nesten ikke vært mindre!

POP

Diverse

«Shockadelica: 50th Anniversary Tribute To The Artist Known As Prince»

C+C/TMC

5

Fem CD-er, et hundretall involverte artister, 81 låter, de aller fleste spilt inn for dette prosjektet: Team Christer Falcks hyllest til Prince ved hans 50-årsdag må være det mest ambisiøse prosjektet i norsk platebransje noen gang.

Her er alle med, fra de aller største – Stargate, Morten Abel – til de helt obskure – Susan Sumbundu, Brödrene Lövenstijerne. Fra pupp og pop – Lene Alexandra, Idol-Åste – til metal – Audrey Horne, El Caco. Fra avant garde – Maja Ratkje, Håkon Kornstad – til streit underholdning – Heine Totland, Silje Nergaard. Både variasjonen og mengden musikk er svimlende på «Shockadelica», og det stormannsgale ved prosjektet er en størrelse som Prince verdig. Denne hyllestboksen viser nemlig hvilken ruvende artist han er, og hvilken låtskatt han har etterlatt seg gjennom snart 35 år.

Deltakerne har hatt mye å velge mellom, her er det plukket låter fra hele 26 (!) forskjellige Prince-album – i tillegg til B-sider, og noen låter han har skrevet for andre artister. Her er klassikerne vi kjenner – «Purple Rain», «Kiss», «Sign O' The Times» – og mer obskure albumspor dratt fram i lyset – som «Joy In Repetition, her i en nærmest sakral versjon av Hilde Marie Kjersem med Sølvguttene. Den åpner CD fire – den beste av de fem CD-ene, som er løselig inndelt i rock, funk, pop, ballader og danselåter. Den første CD-en er litt for dominert av ordinær tungrock, men har fine øyeblikk i Lukestars planking av «Raspberry Beret» – platas beste falsett! – og Ulvers «Thieves In The Temple». CD2 viser at det ikke er lett å være like funky som Prince, men Haddy N'jie gir en fin karibisk tvist til «Starfish & Coffee». Og jeg hadde gruet meg til å høre Surferosa synge «Controversy», men det gjør de bra, saftig og energisk. Pop-CD-en inneholder også en del artig, som Christer Knutsens Phil Spector/Bruce Springsteen-aktige «I Could Never Take The Place Of Your Man». Mens Morten Abels krasj mellom «Anotherloverholenyohead/Purple Rain» mest er slitsom.

På CD4 er vi virkelig inne på noe interessant: De beste versjonene på plata viser seg nemlig å komme fra dem som ikke prøver å herme Prince, men som setter ned tempoet og skrur opp det skandinaviske alvoret. Kroneksemplet er Susanna & The Magical Orchestras hjerteskjærende triste «Condition Of The Heart», og også Morten Qvenild – alias det magiske orkestret – gjør en gripende solopiano-versjon av «Under The Cherry Moon». Mens Anne Marie Almedal transporterer «Paisley Park» til grønne sommerenger – den blir tenksom, beatfri, drømmende psykedelisk elektronikapop, og er den låten man har lyst til å høre om igjen flest ganger her. For ellers er jo dette en slik boks man i grunnen bare hører gjennom en gang – det i seg selv er en enestående lytteropplevelse, på tross av noen middelmådige spor, er det ingen virkelige stinkere.

Jeg har satt stjerne i margen ved en 17-18 av sporene her, til min egen spilleliste av Prince sett fra Norge. Så kunne man selvsagt si at «dette burde vært et enkeltalbum», slik kritikerne i sin tid sa om både «Sign O' The Times» og «Diamonds & Pearls». Men det er jo å misse poenget. Jeg ville jo ikke vært denne boksen foruten. Det er alle de 81 sporene til sammen som gjør feiringen til en triumf.

Release-konsert på Parkteatret fredag