Dagsavisen.no / Kultur /
Nye Takter om Prince
Sentrale plater med Prince, slik de ble omtalt i Nye Takter.
Stor hyllest til stor mann
Tidenes mest ambisiøse norske plateutgivelse – forener kvantitet og kvalitet. Den kunne nesten ikke vært mindre!
«For You»/«Prince»
Man måper enda en gang. Ikke over at låtene er noe av det bedre man har hører på diskotekene nå om dagen, ikke over at LP’en er ytterst velprodusert og slett ikke over at den tvekjønnede stemmen har utviklet seg til å bli et instrument i seg selv. Men man måper over nerven i det hele. Prince er ikke bare amerikanske shampoo-damers nyeste onanistideal, til det er musikken altfor intelligent og hele atmosfæren på platen for spesiell.
Jostein Pedersen i 1980, da disse platene fra 1978 og 1979 kom ut i Norge.
«1999»
For de treigeste: Prince synger om S-E-X, enten han nå måtte velge parties, biler, fly eller maskiner som ramme om det. Rytmene er harde, svette, hippe og syndige.
Torgrim Eggen i 1982
«Purple Rain»
Kjønnsprinsen ejakulerer igjen, og massene slikker spermen begjærlig i seg. Selv nå når kong Michael lider av impotens.
Kjetil Rolness i 1984
«Around The World In One Day»
Prince har laget en hippieplate omtrent blottet for den knallharde popfunkrocken han i mine øyne kan best, og i stedet konsentrerer han seg om de mer dvelende og innadvendte sidene ved sin personlighet og det man vel må kunne kalle hans moral.
Sindre Kartvedt i 1985
«Sign O' The Times»
Det foregår bare så mye mer på Princes plater. Han leker seg, han er dødsens alvorlig, han tar sjanser, han stjeler, han danser, han er dødsens alvorlig, og han ler av seg selv, sine innfall, utspill, påfunn og avsporinger. Prince er et barn, og jeg tør si – et geni.
Kjetil Rolness i 1987
«Love Symbol»
Det er ikke bare energien og produksjonen som imponerer på dette albumet. Det er lenge siden sist Prince lagde så glimrende poplåter som denne gangen. Legg til den sedvanlige dosen humor i tekst og musikk, og du er garantert en god kveld hvis du ikke er blant dem som ifølge omslaget kan bli støtt av språket i sangene. Det er nemlig bare en ting å si om innholdet her: Sex!
Geir Rakvaag i 1992
