Dagsavisen.no / Kultur /
Gammelt oppgulp
Jeg leste artikkelen til Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen om «Kommentariatets diktatur» i Samtiden med et åpent og fordomsfritt sinn. Kommer de med noe nytt? Dessverre. Jeg har hørt omtrent samme politikerkritikk av mediene så mange ganger før.
Kultur
Arne Strand
Arne Strand er sjefredaktør i Dagsavisen
Noe er likevel nytt. Mens det tidligere var statsministere, statsråder, partiledere og partisekretærer fra ulike partier som periodevis tok et kraftig oppgjør med medienes politiske journalistikk, er det denne gangen to yngre og lovende politikere som svinger svøpen på en måte som ikke engang Carl I. Hagen ville ha gjort i sin glanstid. (Hagen bygde som kjent sin politiske karriere på kritikk av mediene og NRK spesielt.)
SV-nestleder Audun Lysbakken og Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen skriver: «Norsk politisk journalistikk er syk. Den er smittet av sportsjournalistikken, og lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans. Symptomene er flokkmentalitet, skandalerytteri og kommentatorveldet. Resultatet er at det politiske ordskiftet fordummes, og politikkens kraft svekkes. Sykdommen er langt framskreden både i medienes nyhetsdekning, i TV-debattene og hos de politiske kommentatorene. Det begynner å haste med å finne en kur.»
Dette er en påstand de hovedsakelig belegger med å vise til enkelte episoder fra kommunevalgkampen i fjor, et folkemøte i NRK og et folkemøte i TV 2 pluss noen spissformuleringer fra TV-kommentatorer og «terningkast» som de vil ha slutt på.
For å kunne si noe fornuftig om den politiske journalistikken, burde de ha valgt et bedre eksempel enn kommunevalgkampen. Fjorårets valgkamp gikk tidlig av sporet og ble i sterk grad skjemmet av skandalesaker og politikere som gikk seg vill. Å dømme den politiske journalistikken og norske valgkamper på grunnlag av det som skjedde i fjor, er som å hevde at «Fjolls til fjells» er representativ for standarden i dagens norske film. For øvrig har jeg vanskelig for å se at Lysbakken/Isaksen har fnugg av belegg for sin sterkt negative omtale av norske medier. Norske medier er bedre enn den myten de to forsøker å skape.
Den politiske journalistikken i avisene og radio og TV har gjennomgått en enorm utvikling de siste tiårene. Overgangen fra partieide aviser og NRKs monopolrolle som mikrofonstativ for politikerne, til dagens partiuavhengige, undersøkende og analytiske reportasje- og kommentarjournalistikk, har vært til det beste for politikken, den politiske debatten og ikke minst for velgerne. Når politikerne villeder, er det kommentatorens jobb å veilede.
Etter hvert har kommentaren fått en bred plass i avisene og i etermediene. Reportasjens oppgave er å beskrive. Kommentarens jobb er å analysere, forklare og konkludere. Hvem påvirker hva? Hvorfor skjer det som skjer? Hva blir konsekvensene? I en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet er det avgjørende at kompetente kommentatorer stiller slike spørsmål og gir svar.
Utviklingen mot mer uavhengige og kritiske medier har skjedd på tross av betydelig motstand fra enkelte politiske miljøer. Modige redaktører og kringkastingssjefer har imidlertid ikke latt seg skremme av politikere som ville skru tiden tilbake. Ikke denne gangen heller. Det er ikke for mange frie kommentatorer i norske medier slik Lysbakken og Røe Isaksen tror. Det er for få. Vi trenger flere.
3
