Dagsavisen.no / Kultur /

Rasende Patti Smith

– Jeg var rasende som ung, og jeg er rasende fortsatt, sier Patti Smith (61). Dagsavisen møtte rock-heltinnen i Berlin, hvor hun forteller om det nærgående filmportrettet av henne.

BERLIN (Dagsavisen): Dagsavisen møter en gråhåret, men intens Patti Smith dagen etter festpremieren på dokumentarfilmen «Patti Smith: Dream Of Life», et av de mest nærgående filmportrettene man har sett av en kunstner og rockeartist. I 12 år har filmskaperen Steven Sebring fulgt Smith, helt siden hun karet seg opp fra bunnen etter at tre viktige mennesker i livet hennes døde med korte mellomrom: Ektemannen Fred «Sonic» Smith døde av kreft, sjelevennen og fotografen Robert Mapplethorpe døde av aids, og broren hennes døde i en ulykke.

– Steven hjalp meg til å finne tilbake til livet. Han ble min nye bror etter at min virkelige bror døde, og jeg ble inspirert av denne fyren med kameraet på ryggen, forteller Patti Smith.

Savnet å herse

Patti Smith har levd et liv preget av død og tragedier, men også et liv fylt av kjærlighet, politikk, rock, poesi og kunst. I tidsrommet 1975 til 1979 ga hun ut fire plater som ble stående som hogd inn i rockehistorien, før hun trakk seg tilbake i 15 år, for å konsentrere seg om mannen og barna. For drøye ti år siden returnerte hun til scenen. Hennes sjette plate etter gjenkomsten kom så sent som i fjor, da hun også opptrådte for en fullsatt Sentrum Scene i Oslo. På scenen i dag har Patti Smith fortsatt det samme raseriet som man ser på gamle konsertopptak.

– Monologene er nye, men temaene er de samme?

– Jeg var rasende som ung, og jeg er rasende fortsatt. Det er en drivkraft for det jeg gjør. Men først og fremst er det gleden over kameratskapet på scenen og på turneer. Å være mor og ektemake er en takknemlig rolle i seg selv, og jeg hadde ikke tid til å være noe annet. Men jeg savnet å reise og å sjefe på de andre, og jeg savnet broren min som var turnéleder før han døde, sier Smith.

Stoler ikke på TV

I filmen snakker Patti Smith om poesien, inspirasjonen fra kunstnerforbilder og hvordan det var å miste sin nærmeste familie. Samtidig holder hun flammende scenetaler mot Bush-administrasjonens Irak-politikk og mot industriforetak som hun utpeker som verstinger hva gjelder giftstoffutslipp.

– På 1960-tallet hadde vi ikke mobiltelefoner, men når fire studenter i Ohio ble drept av nasjonalgarden, så skrev Neil Young en sang om det og fikk den ut på radio, som den gang nådde alle samtidig. I dag er radioen sabotert og formatert, internett er distraherende og det er i bunn og grunn ingen TV-kanaler du kan stole på, sier Smith.

Likevel syder Patti Smith av håpefull energi, og hun setter sin lit til at generasjonene etter henne finner ut hvordan de kan bruke ny teknologi til noe positivt.

– Unge folk kan hvis de vil. De ryster hele musikkindustrien, og det er interessant, men jeg skulle heller likt å se dem ryste legemiddelindustrien og myndighetene.

– Du er imot nedlasting av musikk?

– Ulovlig nedlasting virker inn på artisters inntjeningsgrunnlag, og jeg har blandede følelser for det. Men jeg kom ikke inn i rocken for å bli rik. Rocken er for folket, og hvis jeg kunne ville jeg gjort alt gratis når det gjelder rock. På samme vis tror jeg ikke ulovlig nedlasting skjer av grådighet. Da jeg var ung og fant poesibøker jeg ikke hadde råd til å kjøpe, så hendte det at jeg stjal dem. Men jeg sier ikke at det er riktig å gjøre det.

– Hvor tar du denne energien fra?

– Sunn fornuft. Ta William Blake, som i 1790 var opprørt over at småbarn ble solgt til feiere som tvang dem opp i pipene. Blake skrev dikt etter dikt, og de begynte å virke inn på folk, og til slutt ble det forbud mot barn som piperensere. Det gjelder å stikke og stikke og stikke helt til det begynner blø. Slik vi har gjort med Bush-administrasjonen, og endelig ser det ut til at det begynner å blø litt.

Mislikte Dylan-filmen

– I filmen siterer du T.S. Eliot på at «enhver generasjon kunstnere må oversette for seg selv det tidligere generasjoner har gjort». Kjenner du igjen dine ting i den yngre generasjonens oversettelse?

– Jeg forventer aldri det, men innimellom ser jeg at noen kler seg som om de kanskje har sett meg. Jeg har berømte venner som forteller meg at jeg var deres store inspirasjonskilde, og jeg kan ikke annet enn å føle meg privilegert. Selv er jeg tungt inspirert av Bob Dylan, Jimi Hendrix, Arthur Rimbaud, Lotte Lenya og alle de der, men jeg vet også at jeg er min egen person.

– Apropos Dylan, så du Todd Haynes-filmen «I’m Not There»?

– Jeg likte den ikke. Den er idiotisk, mener Smith.

– Mange liker filmen så det er det samme hva jeg mener, men det er interessant at image på 60-tallet var så viktig, og fortsatt er det. Og filmen blir for meg nok et bevis på at image ikke er nok i seg selv. Jeg elsket ikke Jim Morrison fordi han gikk med lærbukser og drakk seg i hjel, men fordi han skrev poesi og fantastiske sanger.