Dagsavisen.no / Kultur /

– Pressen drepte ikke Tore Tønne

Kari Breirem mistet jobben fordi hun varslet om regningsjuks i advokatfirmaet BA-HR. I hennes bok om Tore Tønne-saken, frikjenner hun pressen for hans død.

Boka «På BA-HR bakke» kommer 18. september på Bazar forlag. Den er Kari Breirems (60) personlige beretning om omstendighetene som ledet opp til at næringslivsleder og tidligere helseminister Tore Tønne tok sitt eget liv like før jul i 2002, den såkalte Tønne-saken.

– Dette er min historie, fra A til Å. Det begynte med at jeg oppdaget en falsk faktura hos min arbeidsgiver BA-HR, og endte med at NHO-leder Jens Ulltveit-Moe effektivt stoppet granskingen av saken ved å si at «pressen drepte Tore Tønne». Da rygget mediene unna, noe de fremdeles gjør når Tønnes navn blir nevnt, sier Breirem til Dagsavisen.

Frikjenner pressen

Hun mistet jobben i BA-HR for å ha varslet om triksingen med regningene for konsulentarbeid Tore Tønne utførte for Kjell Inge Røkke. I dag er hun direktør ved Borgarting lagmannsrett.

– Jeg vil hevde at Tore Tønne må ta ansvar for egne handlinger. Ingen andre kan ta på seg ansvaret for at han tok sitt eget liv. Jeg har analyserte pressens oppslag i tiden da det raste som verst, og konkluderer med at dekningen ikke gikk over streken. Tønne søkte offentligheten når han ønsket det, men trakk seg tilbake når han ikke ville ha mer omtale. NHO-leder Jens Ulltveit-Moe har ikke rett når han sier at «pressen drepte Tønne», sier hun.

– Så du «frikjenner» pressen for hans død?

– Ja. Jeg syns det er synd at media ikke har tort å grave mer i denne saken.

Tvert om er pressen blitt redd for å gjøre jobben sin:

– Jeg mener selvsagt ikke at pressen skal drive personforfølgelse eller bruke andre skitne metoder. Men når til og med prinsesse Märtha drar fram Tønne-saken som et slags skjold med en gang hun føler seg angrepet, går det for langt. Jeg mener det er en stor fare for demokratiet hvis vi ikke kan snakke om kritikkverdige saker uten at involverte maktmennesker kaster ut Tore Tønnes navn. Det har en kraft som får pressen til å rygge tilbake, og det er farlig.

Vi må tale

– I tillegg til prinsesse Märthas englesak, er både Valla-Yssen-saken og Ditlev-Simonsens skattesnusk ferske eksempler på at det blir dratt paralleller til Tønne-saken. Hva tenker du om det?

– Valla-saken er av en annen type enn Tønne-saken. I det tilfellet er det jo nettopp hennes personlighet som er under diskusjon, som årsak til konflikten, så da er det naturlig at pressen skriver om henne som person. Ditlev-Simonsen-saken ligner derimot Tønne-saken. Og der syns jeg pressen har vært mye flinkere til å fokusere på problemstillingen i stedet for personen og alt rundt ham.

– Tror du Valla- eller Ditlev-Simonsen-sakene ville blitt løst annerledes om det ikke var for Tønne-saken?

– Jeg vet ikke. Kanskje. Det som irriterer meg mest, er imidlertid at det i alle sammenhenger ropes «ulv, ulv» ved å vise til Tønne-saken. «Det verste kan jo skje»-logikken. Men det kan ikke være sånn at vi ikke snakker om ting fordi vi er redd for at det verste skal skje!

Varsling koster

For Kari Breirems egen del, har det kostet å være en av Norges mest kjente varslere.

– Da jeg sa fra om fakturauregelmessighetene jeg hadde oppdaget, visste jeg ikke at jeg var en varsler. Varslere har jo alltid funnes, fra Martin Luther til Enron-skandalen i USA. Her i Norge har vi vært spesielt sene med å forstå hvordan vi skal forholde oss til folk som sier fra. I organisasjoner som er ryddige og åpne, er det sjelden noe problem, men i organisasjoner som har noe å skjule, går det som regel ut over varsleren, slik det gjorde det for meg. Man tar personen i stedet for problemet.

Kari Breirem ble utsatt for press, trusler og ydmykelser, før hun – i full offentlighet – fikk sparken fra BA-HR. Også hun har fått skylda for å ha «drept» Tore Tønne.

– Tror du at maktmennene behandlet deg ekstra hardt fordi du er kvinne?

– Jeg er så involvert i saken at jeg syns det er vanskelig å svare på. Men en ting jeg har grunnet mye på, er at kvinner er overrepresentert blant varslerne, både i Norge og i utlandet. Kanskje har kvinner lettere for å stille spørsmål ved ting enn menn, som heller vil bli fort ferdige og komme seg videre? Jeg tror kanskje det, basert på egne yrkeserfaringer.

– Hvorfor har du skrevet denne boka?

– Det startet med at jeg begynte å skrive dagbok like etter at jeg ble suspendert fra jobben min i BA-HR. Jeg tenkte at familien min, mine barn og eventuelle framtidige barnebarn, kunne trenge en annen versjon av hvem jeg er enn de beskyldningene som kom fram i media da saken sto på som verst. BA-HR påsto jo alt mulig om hvor slem og forferdelig jeg visstnok var. Og når jeg i tillegg hørte, igjen og igjen, at Tore Tønne-saken ble brukt som et skjold, forsto jeg at jeg måtte få ut min historie.