Dagsavisen.no / Kultur /
«Nå dør Natt & Dag»
Avtroppende redaktør i natt og Dag, Audun Vinger, har en knapp uke igjen før han forlater Natt & Dag-kontoret for godt. Foto: THOMAS COEX, SCANPIX/AFP
Etter ti år i Natt & Dag har redaktør Audun Vinger (32) sagt opp i protest. Nå skal han lage ferdig sitt siste nummer. Men først skal han sende eierne en musikalsk hilsen.
– Det føles surrealistisk å være på jobb nå, sier Audun Vinger. Det er torsdag, og han har en knapp uke igjen før han forlater Natt & Dag-kontoret for godt, etter ti år i avisen, de siste tre årene som redaktør. Lørdag har han sin faste månedlige soulkveld på Blå der han spiller soulplater for et stort og trofast publikum. Dette er siste gang det kan stå «soul og r&b med Natt & Dag-redaktør» på Blå-programmet.
For to uker siden sa Audun Vinger opp som redaktør i Natt & Dag i protest mot de nye eiernes planer for avisen. De andre to fast ansatte i avisen har også sagt opp. Nå gjør de ferdig neste nummer av Natt & Dag, som kommer på gata neste helg. Så er det slutt, og en epoke er over for den omstridte og omtalte gratisavisen. I 20 år har den vært en premissleverandør for kultur- og uteliv i Oslo. Mange tror dette betyr slutten for Natt & Dag som sådan. Audun Vinger også.
– Det de nye eierne nå gjør, er en rasering av 20 år med hardt arbeid, erklærer han.
Prisbelønt
Mandag denne uka ble den årlige Hestenes-prisen tildelt Natt & Dags filmanmelder og redaksjonssekretær Nils Anker, for fremragende og språklig nyskapende journalistikk. Anker er en av de tre som nå går fra Natt & Dag.
– Det er jo morsomt at Nils sier opp i protest etter mange år uten å bli verdsatt av sin egen arbeidsgiver. Og at han like etter blir han hedret i Haugesund som den fremste i sin profesjon. Det sier vel egentlig det meste, sukker Vinger.
– Ingen fra eierne har brydd seg om det som har stått i Natt & Dag, eller oss som har jobbet der. Verken de tidlige eierne eller de nye eierne. Noen ganger har jeg tenkt at vi like gjerne kunne produsert de blå reklamemattene som ligger oppi pissoarer.
– Eierne har ikke vært klar over at vi har vært med på å forme Oslo som utelivsby. Vi er en kulturbedrift, men de har bare hatt fokus på inntjening. Det har vært så ille at vi har måttet mase for å få ny toner til printeren og den slags. Hvis folk hadde visst hvordan det hadde stått til på Natt & Dag-kontoret de siste sju årene, hadde de fått sjokk. Og kanskje vurdert å skrive en bok om det.
– Det kan jo du gjøre nå?
– Jeg har vurdert det. Men det ville ikke blitt en økonomisk thriller som boka om Memo, med store biler og fete representasjonsbudsjetter og kontoer i Sveits. Det ville blitt en veldig trist bok som ingen har lyst til å lese. Det ville blitt en fortelling om ødelagte kopimaskiner og underslag i 100-kronersklassen. «God natt» ville vel vært den mest salgbare tittelen.
– Kanskje du heller skal skrive bok om Natt & Dag-festene?
– Det kunne jeg gjort. Natt & Dag-festene midt på 90-tallet var jo mytiske giganthendelser. Oslo har forandret seg mye siden da. Nå er det jo parties overalt hele tiden. Det er avisen som trengs mer enn festarrangøren, sier Vinger.
– Men Natt & Dag har fungert samlende for kreative miljøer i denne byen. I dag er det naturlig at folk fra mote, black metal, restaurantliv og poesi henger sammen. For meg har det vært viktig å skape en felles arena for folk som gjør noe bra her i byen. Gjennom 20 år har Natt & Dag vært institusjon i Oslo som man burde respektere. Men det har ikke verken de tidligere eller de nye eierne gjort, sier Vinger.
– Har Oslo endret seg så mye at Natt & Dag er blitt overflødig?
– Nei, det vil jeg ikke si. Vi har fortsatt de beste festene.
– Natt & Dag er blitt «en forgubbet herreklubb mer opptatt av å intervjue sine egne venner, enn å skape seg en ny nisje», skrev Mala Naveen i Aftenposten.
– Har de ikke sagt det i 20 år? I så fall har vi jævla bra venner – som Gardar Eide Einarsson, Marit Larsen og Thure Erik Lund. I kolofonen på Natt & Dag er det 50 prosent jenter. Natt & Dag fornyer seg hele tiden. I 20 år har vi levert skribenter til toppjobber i media og gjør det fortsatt. Forgubbing er det norske medier trenger.
– Er det noen framtid for Natt & Dag nå?
– Jeg hadde tro på en lang framtid for Natt & Dag, med noen enkle grep: Som å fokusere på det grunnleggende, nemlig det å lage en avis. Og satse på kvalitet, integritet og sånne gammeldagse ting. Men det virker ikke som det er tanken i det hele tatt fra eiernes side. Og da dør jo Natt & Dag.
– Hvilken Natt & Dag-sak er du mest fornøyd med?
– Den aller beste ble litt oversett, det var den om nordmenns sykelige trang til å bo og pusse opp. Det er noe av det beste som har stått på trykk i noe norsk medium det siste tiåret. Historien om Fernet Branca var også Natt & Dag på vårt beste, der vi satt en detalj fra utelivet inn i en større sammenheng. Og så har vi hatt mange gode intervjuer.
– OK, da kjører vi Natt & Dag-intervju-spørsmål: Montee var på coveret av Natt & Dag før sommeren. Jeg så Montee på Øya-festivalen og det var helt elendig! Forferdelig! De pisser på musikk jeg elsker!
– Hva skal jeg svare på det? De trenger å spille live et år til. Jeg så ikke den konserten.
– Sinnet bobler opp i meg bare jeg tenker på det, merker jeg.
– Det er en generasjonskonflikt. De er yngre enn deg. De tar noe du føler er ditt.
– Nei, det må de bare gjøre, vær så god og forsyn dere av alt som er bra. Men de bruker det helt feil. (OK, jeg sa ikke dette. Jeg tenkte det. Jeg liker ikke så godt å avbryte. Jeg jobber ikke i Natt & Dag)
– Alle hater sine arvtakere en stund. Så går det over. Men det er jævla tøft gjort å ha et helt ukjent band på coveret. Vi gjorde det ikke fordi de er verdens aller beste band. Men fordi det kommuniserer noe om innholdet i bladet, at det er et poeng i seg selv å presentere noe som er nytt.
Men neste uke er det altså slutt. Det blir ingen stor vill knusefest, det blir en vanlig smuglesning på torsdag, og så går Audun Vinger og Natt & Dag inn i en uviss framtid. Først skal han spille plater på Blå i morgen, på sin faste soulkveld Contagious – Blås lengstlevende klubbkonsept, nå på åttende året.
– Finner du trøst i soulmusikken?
– Definitivt. Når hjertet forlater arbeidsplassen kan jeg ta det med til et sted der det blir satt pris på. Da jeg startet med Contagious på Blå i 2000 var det vågalt med en kveld for soulmusikk. Blå var fortsatt et sekterisk sted. Intensjonen var å spille soul for dem som trodde de hatet soulmusikk. Jeg klarte å overbevise dem. Nå er det så mye hip hop og r&b ellers på Blå, at nå spiller jeg mindre ny musikk, og heller jazzfunk og 70-tallssoul. Det er det jeg liker best. Musikken jeg spiller blir som et personlig brev, nærmest.
– Og hva står i brevet i morgen kveld?
– Som hilsen til Natt & Dag-eierne skal jeg spille The Dells' «All About The Paper». Alt handler om pengene. Heh, ja det skal jeg faen meg gjøre. Det er den beste låten som finnes!
– Hva skal du finne på nå?
– Jeg skal fortsette å skrive forskjellige steder. Ellers vet jeg ikke helt. Jeg har jo en familie å forsørge. Men jeg har noen sparepenger lagt opp til en regnværsdag, sier Vinger og ser ut av vinduet, der det er 25 grader og strålende sol fra skyfri himmel.
– Og jeg lurer på om ikke dette er den regnværsdagen.
