Dagsavisen.no / Kultur /
Bukk fra oven
TEATER
Kristin Hestad:
«Rambukk»
Regi: Ingebjørg Torgersen
Black Box Lille scene
En skuespiller og en geit i monolog om kjærlighet
Relasjoner mennesker imellom kan bli nokså kompliserte og da er det greit å ha dyrene å ty til. I monologen «Rambukk» resonnerer Kristin Hestad seg vekk fra den mellommenneskelige kjærligheten og nedover i næringskjeden mot dyreriket. Via champagne med Hugh Grant og sjiraff-flørt på London Zoo ender hun opp med geitebukken Rambukk fra Vinje Bukkering. Mer ukomplisert kan det vel ikke bli?
Det i øyenfallende ved Kristin Hestads uortodokse jakt på kjærligheten er at når hun nærmer seg naturen og det naturlige gjør hun det med biologien psykologien og filosofien i årvåken beredskap. Gjennom sitering og parafrasering av blant annet Julia Kristeva henvisninger til Darwin og Freud og uhøytidelig prat om fotosyntese og symbiose forklarer hun nesten kjølig hvorfor hun har valgt seg bukken som følgesvenn. Hennes søken mot dyreriket tar altså utgangspunkt i et vell av vitenskapelige teorier. Ethvert irrasjonelt begjær er kneblet til fordel for saklige analytiske refleksjoner og argumenter. Smilende og tilfreds kan derfor Hestad leie sin langraggede venn inn på scenen: «Rambukk er det nærmeste jeg kommer en pasjon uten at det er det.»
Men bukken da? Han synes fornøyd med sin nye venninne selv om han er mest opptatt av høyet hun stadig fôrer ham med. Hvorfor det akkurat ble en bukk sier Hestad lite om men valget var neppe tilfeldig. Geitebukken har som kjent gitt djevelen både horn og klove men har også lånt kroppsdeler til satyren. Satyrene var i gresk mytologi halvt menneske men med hesteører og geitekropp og var uttrykket for uhemmet seksualitet. Drikkende og dansende var de en fast del av fruktbarhetsguden Dionysos’ følge. Så den halmgomlende bukken er kanskje ikke så tilforlatelig og ufarlig som man skulle tro. Han ruger på både fandenivoldskhet virilitet og seksuelt begjær. Kanskje er derfor Hestads uskyldige leit etter den ukompliserte kjærligheten ikke så enkel som en skulle tro. Bukken gir iallfall assosiasjoner til krefter av helt andre slag enn det hun eter eget utsagn søkte mot.
«Jeg kommuniserer mye bedre med dyr enn med mennesker» sier Hestad men språkbruken og tankegangen hennes synes altså i større grad å bevege seg vekk fra enn mot dyreriket. Det er derfor noe uklart eller uavklart i «Rambukk» men dette er likevel en fornøyelig liten forestilling. Hestad bruker bakveggen som lerret og projiserer videobilder i bakgrunnen hun går ut av scenen og kommer inn på lerretet. Videre bidrar dempet musikk og en enkel men snedig scenografi til å skape en markert ramme rundt Hestads storøyde refleksjoner om kjærligheten.
