Dagsavisen.no / Kultur /

Danser på teppet igjen

– «Danse på teppet» er en sjølbiografisk tegneserie og så legger jeg til litt for å gjøre det tydeligere. Det er jeg som er Mari men jeg har ikke gått på Westerdals som hun smiler illustratøren og tegneserieskaperen Anna Fiske.

Hun sitter foran den store dataskjermen sin og retusjerer tegningene hun har skannet inn.

– Mari går på kurs for å lære seg å male. Der møter hun Pia som skal vise seg å bli hennes beste venninne. Men det er ikke like lett å holde kontakten etter hvert som livet tar nye vendinger. Tiden da de danset på teppet og sang Eh-Oh-Oh-E-Ohhh! til Buffy Sainte-Marie svinner hen. De slutter å lage øredobber i sofakroken.

Å huske et vennskap

Tidligere har Fiske sluppet heftene «Forvandlingen» og «Snakke med dyr». Hun har også lagd barnebok om «Palle Puddel» som er flink til å stå opp om morgenen. Streken hennes blir karakterisert som enkel og naivistisk. Og bruken av blåtoner gir tegningene et varmt og elegant skjær.

– «Danse på teppet» handler om at man trenger hverandre en tid men kanskje ikke alltid og å huske den tiden. Huske vennskapet og minnene. Det er en sorg å miste et vennskap. Det er en sorg for både Pia og Mari men de takler å miste vennskapet annerledes. Mari synes det er trist. Hun innser at det er slutt hun innser at Pia er tapt. Mens Pia klandrer Mari for den hun er blitt og måten hun lever livet sitt på.

Da Fiske begynte på folkehøgskole var hun veldig sjenert. Hun satt inne på den vesle internathybelen sin og torde ikke gå ut på felleskjøkkenet hvis det var andre der. Da sprø «Pia» begynte på skolen løsnet det litt for Fiske også.

– Jeg synes det var dødsheftig med punk kunstskole og mennesker som ville det samme som meg; være kreativ. Men i begynnelsen var samtalene om kunst og politikk og musikk for store for meg. «Pia» snudde opp ned på tilværelsen.

Venninnens sjølmord

«Pia» er Anna Fiskes venninne fra folkehøgskolen. Hun var på høyden som 14-åring da hun ble betraktet som en fryktet punker. Siden fikk hun psykiske vansker og tok sitt eget liv.

– «Pia» fikk vel ingen diagnose men hun hadde det psykisk vondt. Frida Kahlo var hennes inspirasjon. De hadde ganske lik personlighet de var lidende. Og så var de vakre og velstelte. Jeg så veldig opp til Pia. Det var så tøft at hun var kvinnesaksforkjemper men likevel var bevisst på hvordan hun så ut.

– Er det ikke vanskelig å lage tegneserier om en venninnes oppløsning og død?

– Det må ha gått noen år før jeg kan skrive om det merker jeg. Men jeg har ikke en terapeutisk tilnærming til tegneseriene jeg ønsker bare å lage en fortelling. Jeg vil skrive forklarer hun.

– Er «Danse på teppet» et feministisk prosjekt?

– Nei på ingen måte. Men Pia er veldig feministisk. Litt overdrevent feministisk. Mari er en litt mykere feminist kan du si. Hun henger opp parolen «Menn til alle kvinner» noe jeg også faktisk gjorde på internatet. Det er en jo en slags rettighet.

– Er feminister såret jenter med en traumatisk barndom og et noe skakkjørt følelsesliv?

– Nei det der er jeg ikke enig i og jeg mener ikke å framstille det sånn. Feminisme er bra men det er ikke bra som sinne. Da taper feminismen sin kraft.

Mennene i « «Danse på teppet» er gjerne pompøse kunstnerspirer. En av dem sier: «Da jeg tok vekk senga følte jeg meg nærmere jorden».

– Mennene jeg møtte var pretensiøse. Kunsten var alt. De to mennene i boka kunstfotografen og kommunisten hadde visjoner og var helt oppslukte i visjonene. Men det funker jo ikke sånn når man blir kunstner hvis man blir det sier Anna Fiske.