Lenge etter at diskusjonene om årets beste plater er over kommer Willy Marhaug bedre kjent som William Hut med sitt nye album 27. desember. Så blir hans «Nightfall» i alle fall årets siste plate.

– Jeg tror ikke de har tenkt å lansere den som det ler sangeren som for første gang blir presentert med TV-reklame og utstrakt markedsføring ellers. Han mener at årstiden uansett er perfekt for platetittelen og hans karakteristiske melankolske musikk.

Et steg videre

William Hut er begynt å bli en erfaren mann i norsk rock. Først med mange år i gruppa Poor Rich Ones i det nye århundret som soloartist med fire album bak seg. For første gang er han nå på et stort plateselskap med ambisjoner om å ta et steg videre ut til et større publikum. 16 år etter starten med Poor Rich Ones er han et nytt eksempel på at utholdenhet er viktig i norsk rock.

– Det har mye med viljestyrke å gjøre. Hvor viktig dette er for meg. Jeg har aldri tatt et valg jeg har visst hvor jeg skulle siden jeg var en liten gutt.

– Før var det viktigere for meg å bevise noe. Å vise fram stemmeprakten sånn «hør her hvordan jeg kan synge». Låtene kom litt i skyggen av det. Nå er jeg mer glad i å lage gode låter. Det er mange gode vokalister i verden men å synge bra har en fasit der målet er å synge rent med særpreg. Det er ingen fasit på å lage låter som har det lille ekstra sier han.

– Jeg har nok mer senkede skuldre enn før men jeg er alltid veldig spent før jeg gir ut ei ny plate. Selv om jeg virker tilsynelatende avslappet nå. De som sier at de ikke bryr seg om hvordan platene deres blir mottatt uff det er bare forsvarsmekanismer. La oss slippe å høre dem da mener Marhaug.

Brå overgang

I 2004 ga William Hut ut to helt forskjellige album i rask rekkefølge. De ble nominert til Spellemannprisen i hver sin klasse.

– Og nå har jeg brukt to år på denne. Det ble en brå overgang. Et år på å lage låtene og et år på å spille dem inn. Det høres vanvittig ut men sånn er det av og til.

Albumet er blitt til i fire studio på to kontinenter mye i Boston med hjelp fra saksofonisten Dana Colley og pianist Tony Crow fra Lampchop. Men også hjemme i Bergen i studioet til hans gamle Poor Rich Ones-kollega Bjarte Ludvigsen. Det kan høres ut som om den nye plata minner litt om lyden til den gamle gruppa hans. Men en gjenforening kommer ikke på tale foreløpig.

– Nei den sitter langt inne. Men vi har fått flere tilbud så vi skal aldri si aldri. Det er forresten farlig å si det også...