Kultur

Åpne vinduer, lukkede rom

Mange gode enkeltelementer, men litt oppstykket helhet når Beaivváš har urpremiere på «Vinduer» under årets Heddadager.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Vinduer»

Dramatiker/produsent: Veronica Salinas

Regissør/produsent: Jon Tombre

Det Norske Teatret

Det er en stund siden den store bølgen av historier fra flyktningkrisen skylte over oss daglig. Engasjementet omkring migrasjon, integrering og nødhjelp gikk nesten fra en dag til en annen fra å være knallhett til å bli nærmest fraværende i nyhetssendinger og på sosiale medier. At Beaivváš, det samiske Nasjonalteatret, har urpremiere på «Vinduer», et stykke om nettopp migrasjon under årets Heddadager, føles som en nødvendig påminnelse. Ikke bare om at mange fortsatt er på flukt og må skape seg nye liv og nye identiteter i nye land, men også om at teatret faktisk taler når andre kanaler tier om en gitt sak.

Dramatiker Veronica Salinas har skrevet en fragmentert tekst der hun setter trivielle hverdagsproblemer, ganske gjenkjennelige I-landsproblemer, opp mot de grunnleggende menneskelige behov og lengsler som oppstår under krig og flukt. Drømmen om å være med på Paradise Hotel settes opp mot drømmen om å leve i frihet. Behovet for å bli sett og husket settes opp mot behovet for en ny jakke som skal vare hele krigen. Dette høres kanskje enkelt og trivielt ut, men i Salinas tekster er det ikke det. Tekstmaterialet er tvert imot veldig godt og fullt av situasjoner, bilder og stemninger som kunne fått skinne enda mer om de hadde fått en noe annen innstudering enn her. Sarakka Gaup, Amalie H.J. Eggen og Mariama F.K. Slåttøy, som alle tre fremfører fragmenter av hver sin historie, formidler ikke nyansert nok til at tekstens rikdom får velle ut i salen. I stedet for at det åpner seg en verden for oss, slås det heller bare an noen ganske enkle, men også skarpe og tydelige akkorder i disse monologene. De sitter, og de har absolutt noe for seg, men de fine vibrasjonene i rommet i etterkant mangler. Forestillingen prøver å åpne noen vinduer til andre livshistorier enn de mange av oss sitter med selv, men slik de formidles her, forblir de til tider like utilgjengelige som lukkede rom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da lykkes de mannlige aktørene bedre. Taro Vestøl Coopers poetry slam, Felipe Orellanas rap og musiker Beaturs avsluttende monolog er alle herlige og catchy innslag. Særlig Coopers slam er både kjempekul og kjempegod, og hans behandling av ordene er som en verbal dans, full av samfunnskritiske stikk, der «A4-maset» rimer så lett på «byråkrati-ekstase», at man til slutt lurer på hvor det faktiske livet skal få plass i alle de strukturene vi prøver å presse oss inn i her i vår lille krok av verden.

«Vinduer» er en forestilling som har mange svært gode enkeltelementer; teksten, musikken, noen soloprestasjoner, slampoesien. Men i spillets stadige veksling mellom ulike musikalske, tekstlige og fysiske uttrykk føles den til tider for oppstykket, ja, kanskje uferdig i sin helhet. Forestillingen er likevel både viktig, relevant og poengtert og har store mengder slagkraft både i uttrykk og innhold.

Produksjonen er et sam­arbeid mellom Veronica Salinas, Hålogaland Teater og Det samiske nasjonal­teatret Beaivváš.

Les også: Fikk pris ett år etter hjerneslaget