Annonse
Beretningen om norsk kunsthistorie må skrives om. I stand­ardverket på syv bind fra 1983 er ikke Sidsel Paaske nevnt med ett ord. Hennes fyrstikkskulptur burde vært en del av den internasjonale historien om popkunst. I stedet stakk Claes Oldenburg av med æren da han laget sin versjon i 1987.

Alt for god til å bli glemt

Sidsel Paaske er en glemt gigant. Men kombinasjonen kunstner, kvinne og enslig mor var uheldig. En brå og tidlig død bidro heller ikke positivt. Nå blir hun hentet frem i en utstilling som er et foreløpig høydepunkt i nyskrivingen av vår kunsthistorie.

Annonse
Kultur

 

KUNST

«Like før. Sidsel Paaske (1937-1980)»

Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet

Til 26. februar

Hvilken skjebne. Da Sidsel Paaske døde av en hjernesvulst i 1980, bare 43 år gammel, gikk hun ut av tiden uten å sette spor etter seg i samtiden. Tre år etter ble det fem hundre sider tykke bind syv av «Norges kunsthistorie» utgitt. Boken dekket perioden 1945–1980, men hun var ikke nevnt med et ord. Hun var blitt glemt. Glemselen står i skarp kontrast til den vitaliteten hun viste som kunstner.

Sidsel Paaske var et multitalent som kunne drevet det langt. Men historien begynte om mulig like dårlig: Tre måneder etter at hun i 1956 hadde startet på forløperen til Kunsthøgskolen i Oslo, Statens håndverks- og kunstindustriskole/SHKS, ble hun tvunget til å slutte fordi hun var blitt gravid. Slik var Norge på 50-tallet. Hun giftet seg, men ble skilt etter få år. Men statusen som skilt og enslig mor styrket henne, og hun gjøv løs på sin kunstnergjerning uten å la noe stanse seg.

Selv om den personlige historien er ubarmhjertig, er det et annet aspekt som er minst like viktig i vår sammenheng. For det at Sidsel Paaske (1937–1980) forsvant ut i glemselens mørke er et trist eksempel på patriarkatets, eller vestlige, heteroseksuelle, hvite menns dominans ikke bare i kunsthistorien, men også i historieskrivingen som sådan. Gjenoppdagelsen av dette kunstnerskapet peker ikke bare på en vital og (i våre dager) publikumskjær kunstner, men også på hvordan kunsthistorien er skrevet til mennenes fordel.

Sidsel Paaske var en av de virkelige pionérene innen popkunsten. I 1966 laget hun «Brent fyrstikk», en skulpturell idé som 21 år senere skulle bli ett av popkunstens mest kjente ikoner. I 1987 laget den amerikanske popkunstens far, svenskættede Claes Oldenburg, sin «Extinguished Match», en fyrstikkskulptur som er blitt stående som ett av de viktige objektene i moderne kunsthistorie. Det er umulig å si om Oldenburg hadde sett Paaskes skulptur, som hun stilte ut i Sverige da han også befant seg der. Paaske bodde da sammen med Kjartan Slettemark i Stockholm, og det er godt mulig at Oldenburg så utstillingen. Det vesentlige er at Paaskes originale idé ble glemt, mens Oldenburg ble løftet til skyene.

Popkunstperioden er bare en liten del av Sidsel Paaskes mangfoldige kunstnerskap. Hun startet med tekstil kunst fordi det «passet seg», men skiftet medium stadig vekk. Hun var en glitrende tegner og en god grafiker og maler; hun eksperimenterte med emaljekunst som ingen andre; hun leverte viktige bidrag til norsk bokkunst (les: grafisk design); hun jobbet med musikk og samarbeidet med internasjonalt berømte musikere; og hun laget smykker med sterk, personlig karakter. I tillegg var hun en feministisk bevisst kunstner som fremhevet kvinnekroppens spesielle kvaliteter og erfaringer. Som forskjellsfeminist skapte hun uttrykk for den kvinnelige seksualiteten som fortsatt har sterk virkning. Alt dette og mere til rommes i et alt for kort liv. Det er bare så trist å tenke på hva hun kunne fått utrette hvis hun hadde fått leve. I sitt vesen var hun forløperen for den hybride kunstnertypen vi dyrker i dag. Men det skjedde altså for 50 år siden. I dag ville hun vært kjendis.

I det nevnte bindet av Norges kunsthistorie er det seks kapitler knyttet til ulike kunstneriske teknikker. Bortsett fra arkitekturkapitlet burde Paaske vært nevnt i alle de fem andre. På 1980-tallet var kunstlivet fortsatt definert av kunstneriske teknikker, og det er ingen sjangeroverskridende beretning i boken. Det er stor sannsynlighet for at en viktig grunn til at hun ble glemt så fort var fordi hun ikke var personlig tilknyttet én bestemt kunstnergruppe. Mange kunstnere utøvde både maleri og grafikk, men de hadde sin hovedvirksomhet i én av gruppene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv om hun inntil nå har vært glemt er det liten tvil om Sidsel Paaskes virkningshistorie. Hun introduserte emaljeteknikken for Kjartan Slettemark, og han laget senere sin viktige serie «Moderata museet», der han tok det svenske høyrepartiet Moderaternas logo og brukte den i alt fra emaljeskilt til kakepynt. Paaske var nær venn med Jan Erik Vold, og hun hadde stor innflytelse på hans bruk av moderne illustrasjoner, både på omslagene til hans legendariske diktbøker, og som omslags- og vignettdesigner i det litterære tidsskriftet Vinduet. Som sanger bidro Paaske til å bringe folkemusikken inn i jazzen, og hun kan karakteriseres som en av de første fusjonsmusikerne.

Denne utstillingen er et oppkomme av opplevelser, kunstneriske og biografiske fortellinger. Katalogen utdyper utstillingens fortelling, og selv om katalogen er både tykk og god er det mange aspekter som kunne fortjent enda dypere undersøkelser. Det hører også med at denne utstillingen ikke er oppstått i et vakuum. Kurator Stina Högkvist har gjort en formidabel jobb, men hun må levere en takk til Eline Mugaas og Elise Storsveen. Det var de to som satt i gang bølgen av retrospektive utstillinger med «Hold stenhårdt fast på greia di» i Kunsthall Oslo våren 2013. Året etter fulgte OCA/ Office for Contemporary Art opp med utstillingen «Unwoven World». Begge dreide seg om glemte, kvinnelige kunstnerskap.

Sidsel Paaske var fellesnevneren som bandt de to utstillingene sammen. Det var hennes oppfinnsomhet som ga den fine utstillingstittelen med den språklige forvirringen (konservative «stenhårdt» og radikale «greia di» i samme setning), og verket med tittelen «Hold stenhårdt på greia di» er en av de mange, flotte tegningene med et ornamentalt uttrykk for den pasjonsfylte, sammensmeltende seksualiteten vi kan se i utstillingen. Den fyller de samme lokalene som «Stille revolt» brukte tidligere i år, og det er synd å tenke på at disse flotte salene blir stengt om ett år. Så nå gjelder det å kjenne sin (eller skulle jeg si: din) besøkelsestid. Det er ikke vanskelig å be deg ta turen til Museet for samtidskunst, for det er så mye å glede seg over i denne utstillingen at jeg ikke kan få sagt det sterkt nok.

Annonse