Allsang på grensen til jazz

KONSERT

Stevie Wonder

Kongsberg Jazzfestival

- Jeg vil høre dere synge! Alle sammen! Ropte en velopplagt Stevie Wonder, gang på gang, med det brede smilet sitt, og ledet de nærmere 10.000 som var kommet for å se Stevie Wonder gjøre en av sine svært sjeldne konserter i Norge. Mange av oss var vel  kommet mest for å høre Stevie Wonder synge, ikke førstt og fremst alle de i publikum som hadde vært på nettet og skrevet ut teksthefte til sangene han spiller på denne Europaturneen. Spesielt, men  bra med engasjement!

Stevie Wonder gjorde Kongsberg til Norges største jazzfestival i år, allerede på forhånd var dette   sommerens største begivenhet i festival-Norge, og da er føles det godt når hovedpersonen innfrir så definitivt som han gjorde lørdag kveld på Kirketorget i Konsberg. Et to timers sett med både store publikumstreffere –  I Just Called To Say I Love You, You Are The Sunshine Of My Life – og lange perioder uten identifiserbare hits, som testet publikums tålmodighet noe. Her fikk de 14 musikerne i bandet sitt utfolde seg, litt på godt og vondt, i til dels ørkesløse jammer og solopartier. Andre ganger med en helt frapperende evne til å følge Stevie Wonder og løfte hans karakteristisk odde moduleringer opp i det geniale der så mange av disse låtene hører hjemme. Latin-soul-jazz-overgangene på ”Don’t You Worry ’Bout A Thing” –   jeg tror nesten det er noe av det flotteste jeg har hørt noen gang. Det føltes som å sveve på skyer i soul-himmelen. Før vi ble brått tatt ned på jorda med ”Ebony And Ivory”, praktisk talt a capella, der publikum sang mer enn Stevie, og det føltes mer som ”Allsang på Grensen” enn jazzfestival på Kongsberg .

Men bare det å høre stemmen  til Stevie Wonder når han kommer inn på scenen og begynner å synge til ”How Sweet It Is” – det var som å høre Little Stevie fra de gamle soul-singlene! Stemmen hans har holdt seg utrolig godt gjennom en karriere på over 50 år. Alene ved flygelet når han synger ”You & I” og bare lar tonene flyte opp og ned, rundt og rundt som han finner det for godt – det er så praktfullt at vi grøsser. Og så avslutter han med å hoste, og unnskylde at han er forkjølt! Vi kunne hørt på stemmeøvelsene til Stevie Wonder hele kvelden – lalala la la la laaaa – og han må ha tre forsøk på å treffe intro-en på ”Overjoyed”; men det gjør ingenting, det føles som et privilegium å se selveste Stevie WOnder prøve seg fram på denne måten. Hele tiden med et smil om munnen, som vokser seg enda bredere når han merker publikums respons. Den var øredøvende, klappende, hujende og dansende da han gikk av scenen etter ”Superstition”.

Da hadde han forlengst satt punktum for ”er e jazz”-debatten med Duke Ellington-hyllesten ”Sir Duke” – en sånn låt som kan bli litt irriterende munter på Reiseradioen en grå morgen, men som her kom hjem, på sett og vis, til en jazzfestival. Stevie Wonder er jazz, soul, pop, r&b, latin og mange andre ting, men først og fremst en av populærmusikkens store, det understreket han lørdag.  Nå har han vært i Hamar og Kongsberg, neste gang må det bli Oslo! Vi har både jazz- og andre festivaler!

Stevie Wonders management la fram en fotokontrakt som ville begrense Dagsavisens bruk av bildene tatt under konserten. Derfor skrev Dagsavisen ikke under på fotokontrakten, og har dermed ikke ordinære konsertbilder av Stevie Wonder til denne anmeldelsen.