Film

Udyret i skjønnheten

Årets Gullpalme-vinner er et drama like mektig som fjellmassivene filmen er innspilt i.

Dagsavisen anmelder

6

DRAMA

«Vintersøvn»

Regi: Nuri Bilge Ceylan

Ty/Fr, 2014

Regissør Nuri Bilge Ceylan har sagt at om man kjeder seg under hans filmer, så er det muligens fordi man ikke er klar for slike filmer som han lager. Det er med andre ord ikke filmens feil. Årets jury i Cannes var åpenbart klar for et tre timer og 16 minutter langsomt drama fra Tyrkia, og belønnet «Vintersøvn» med Gullpalmen. Det er ikke dermed sagt at Ceylans film er for de store massene. «Vintersøvn» er et intellektuelt storverk der et finmasket verbalt manus legges som en tynn og revnende hinne over det mektige visuelle landskapet som danner filmens geografiske omdreiningspunkt. Anatolia-fjellene er ikke nybrottsland for Ceylan, som ikke minst dro oss gjennom dette landskapet i sin forrige film, den mørke og suggestive «Once Upon a Time in Anatolia». Nå blender han oss med vinterlig lys og dunkle menneskeskjebner i tunge interiører som flettes inn i hverandre gjennom intense dialoger.

«Vintersøvn» er det nærmeste Ceylan kommer en «oppsetning» i tråd med hans store dramatikerforbilde Anton Tsjekhov, og det til tross for at alle hans filmer er inspirert av den russiske dramatikeren. I likhet med tidligere filmer har han som manusforfatter (sammen med Ebru Ceylan) også i denne nye filmen understreket sin fascinasjon for Tsjekhov gjennom passasjer hentet fra hans noveller, blant dem «Min hustru» som også finnes i norsk oversettelse. Men når han maner fram mesterens klo gjennom hovedpersonen Aydins passivt aggressive væremåte og makten han besitter over både det lille lokalsamfunnet og i særlig grad over kvinnene som står han nærmest, er det fordi han med dramaturgisk presisjon lar dialogen bore dypt i tematikken. Shakespeare og Voltaire er også sitert når Ceylan griper tak i de sosiale konvensjonene i dette tilbaketrukne landskapet og setter det opp mot en ny tids frigjøring. I et samfunn og under et lynne hvor kvinnene bevisst eller ubevisst holdes nede av en patriark med psykopatiske trekk, blir «Vintersøvn» et dirrende drama om sosial kvelning og familiekonfrontasjoner som går Strindberg og Ibsen i næringen.

Aydin (Haluk Bilginer) er en berømt skuespiller innen det tyrkiske teatret som på sine eldre dager har trukket seg tilbake til Anatolia-fjellene fra storbyen. Sammen med sin mye yngre kone Nihal (Melisa Sözen) driver han et egenartet hotell mens han egentlig ønsker å skrive den endelige historien om tyrkisk teater. Aydins søster (Melisa Sözen), skadeskutt fra et havarert ekteskap, bor sammen med dem og blir ved siden av kona den andre hoggestabben til en mann som lider av skrivevegring, undertrykt sinne og manglende evne til å se seg selv utenfra. Med giftige beskyldninger og dårlig tidsinnstilte innblandinger driver han de to kvinnene til vanvidd og opprør. Ikke nok med det. Aydin skriver også en spalte i den lokale avisen som blir et ledd i hans makt over landsbyboere som er avhengige av hans innflytelse og rikdom, mens håndlangere driver inn utestående fordringer. Det går mot vinter i et landskap som er like ubarmhjertig som tematikken, og intensiteten og ubehagelighetene tvinges til overflaten fra en slumrende dvale.

Nuri Bilge Ceylan er en mester med ord, og i den eiesyke, innbilske, sjalu Aydin har han skapt en ambivalent skikkelse med en eksplosiv, farlig indre kraft. Er han blitt gammel, er han blitt gal, eller er han rett og slett blitt en annen enn den han var, spør Aydin selv i et selvreflekterende øyeblikk. Hans ydmykelser er like tyngende som de enorme og vakre fjellmassivene som utgjør historiens ramme. Den knivskarpe dialogen gjør «Vintersøvn» til et massivt, dobbeltbunnet mesterverk skapt av en regissør som også har fininnstilt de filmatiske nyansene som ligger i de største dramaene. Lik en Tsjekhov skaper han maleriske bilder av virkelige og levde liv som faller, reiser seg, faller igjen og går videre på veier som er brolagt med gode intensjoner, men som ubønnhørlig fører lukt til Helvete. Om «Vintersøvn» er en langsom oppvåkning, er den vel verdt innsatsen - en manifestasjon av det verbale bittet i møte med glimrende skuespillere som er villige til å gå en mil ekstra i et perfekt visuelt utformet filmlandskap.