Kultur

Stilig og sterilt tungtvannsdrama

«Kampen om tungtvannet» gjenskaper et velkjent stykke krigshistorie til en interessant TV-serie, men som drama hadde dette hatt godt av litt mer «guts and glory».

Dagsavisen anmelder

 

4

DRAMA

«Kampen om tungtvannet»

Premiere på NRK1 i morgen

Kampen om tungtvannet handlet om mye mer enn en sabotasjeaksjon på Vemork. Det preger også denne påkostede TV-serien, på godt og vondt.

Det er ikke en liten historie som regissør Per-Olav Sørensen ruller opp i løpet av seks 45 minutters episoder. Den begynner tidlig på 1930-tallet og pågår til krigens slutt.

TV-versjonen av historien er ikke like opptatt av å være en skildring av norsk krigsmot og heroisme, som det å fortelle en helhetlig, kronologisk historie om det som var tidenes første atomvåpenkappløp. At serien også vil si noe om vesentligheten av valgene man tar i krig, er med på å gi fortellingen ett ekstra lag.

Samtidig har disse ambisjonene gitt mindre rom for utforskning og presentasjon av TV-seriens sentrale karakterer. Etter å ha sett fem episoder har dermed jeg lært at forsker og motstandsmann Leif Tronstad var en sentral mann i Rjukan-sabotasjen, men jeg er ikke blitt grepet og engasjert av karakter Tronstad spilt av Espen Klouman Høiner. Det er vanskelig å bli kjent med ham, rett og slett, og det til tross for at han er den av de norske motstandsmenn som får mest tid i historien. De norske motstandsfolkene som gjennomførte den berømte sabotasjeaksjonen på Vemork vinteren 1943 må også finne seg i å ha biroller. Det er egentlig tungtvannet som har hovedrollen.

Dette var væsken nazistene måtte ha flere tonn av for å få laget den første atombomben, og som de allierte gjorde sitt ytterste for å ødelegge produksjonen av - den som foregikk i en kjeller under sju lag betong i Norsk Hydros anlegg på Vemork på Rjukan.

Den kjente aksjonen i seg selv er bare en del av fortellingen. Vi følger den tyske fysikeren Werner Heisenberg som jobbet med kjernekraft og ble nazistenes viktigste forsker på området, en ambisiøs vitenskapsmann som ikke kan eller vil se konsekvensen av arbeidet han gjør.

 

En stor del av serien er viet Hydro-direktøren Bjørn Henriksens liv på jobben og hjemme. Han er symbolet på den norske industrien som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, og det er vanskelig å tro at den Quisling-aktige framtoningen hans er helt tilfeldig.

Hydro-direktøren er en mann med steinansikt som insisterer han jobber for Hydro, ikke for tyskerne, men møter stadig innvendinger fra kona. De er bare et par hvis hjemmeliv blir grunnlag for et persondrama, som det er fristende å anta får mye plass fordi det kan skape identifikasjon og er billigere å filme enn europeiske slagmarker. I Skottland står Tronstad bøyd over kartene sammen med den engelske kapteinen Julie Smith. Hun er en figur konstruert for serien, en erkebritisk historisk klisjé støyende framstilt av Anna Friel. Konstruksjonen fungerer dårlig, for kjemien er vel ikke den beste mellom den avmålte Klouman Høiner og en overspillende Friel. Hun er også utstyrt med en bakgrunnshistorie i større detalj enn de norske motstandsfolkene vi blir presentert for. Når vi vet at hun er oppdiktet, gjør skjebnen hennes null inntrykk.

 

Dramaets flotteste øyeblikk er iscenesettingen av aksjonene, hvor de hvitkledde motstandsmennene går over vinterfjellet på vei mot Vemork. Dette foregår i storslåtte scener, filmet fra mange vinkler. Den berømte sabotasjeaksjonen er også et høydepunkt, men ellers er dette mer en informerende forestilling enn spennende drama med rollefigurer man blir interessert og engasjert i.

Årsaken er at historien ikke bruker mye tid til å utforske karakterene. Både de norske soldatene og andre i persongalleriet er overfladisk skildret, noe som skaper distanse til skjebnedramaet som faktisk pågår og hvilken avgjørende epoke verden var på denne tida. Det er vanskelig å få følelsen av at dette foregår mens hele verden var i en kamp på liv og død, truet av nazismens brutale ondskap.

Oppi dette framstår gruppen av norske soldater som en klonet gruppe staute, hasardiøse menn. De er ikke utstyrt med bakgrunnshistorier, men har tidsriktige lugger og karslige glis, og når de ikke trener lærer de engelske damer å si «skål». De får én god stemningsfull scene i form av en julaften de får tid til å reflektere over hva de skal ut på. Serien hadde hatt godt av at den mer avbalanserte, pene og pyntelige historieleksjonen hadde måttet vike litt mer for patos og emosjoner.

 

Dramaet kunne egentlig hatt godt av å være litt mer «Band of Brothers», men her virker egentlig skuespillerne livløse og stramme. Ikke engang Stein Winge hever stemmen, det er som om skuespillerne ikke skal ta oppmerksomhet fra et kapittel norsk krigshistorie. Skuespillet er stivt i snippen, og får dette til å minne mer om en sirlig levendegjort krigsteater enn heftig realisert drama.

Det preger nok produksjonen at man har forsøkt å skape en størst mulig forestilling for begrensede midler. Tidskoloritten blir gjerne skapt i kulisser preget av mørke og filmet i skarpe utsnitt. Her blir actionfulle hendelser fortalt verbalt, et vesentlig mye billigere grep enn det hadde vært å filmatisere dem. Det virker ikke som 75 millioner kroner har vært nok til å både fortelle en saklig, balansert og (nær) virkelighetstro historie, som samtidig er skjebnetungt, heftig og gripende krigsdrama.