5
SOUL
Mary J. Blige
«The London Sessions»
Capitol/Universal
Vanligvis pleier trafikken gå den andre veien - britiske soulsangere drar til USA for å få mer «autentisk» lyd. Men her har en av de store amerikanske stemmene kommet til London for å få nye lyder, nye beats, ny inspirasjon. Resultatet er gledelig vellykket for Mary J. Blige på hennes album nummer 13.
Forvarslene kom i fjor da Blige selv tilbød seg å synge på en remix med den briljante house/garage-duoen Disclosure, fjorårets vinnere på både dansegulv, Øya og Kritikertoppen. De står for produksjon på to av de 12 låtene her, hvorav særlig «Follow» høres ut som en feststarter på ethvert julebord-disco.
Også Sam Smith og Emelie Sandé er sentrale navn her, som representanter for en suksessrik ny vending i britisk popmusikk, der soul-tradisjoner kobles med klubb-modernitet. Mary J. Blige går et par steg bort fra sin vante hip hop/r&b-forankring, i retning både 90-talls diva-house (Naughty Boy) og UK Garage (MJ Cole er tilbake, hurra!).
Mary J. Blige trives med britiske beats. Samtidig er det noen ganger som om hun bare flyter over produksjonene, uten noen sterk sammeheng mellom vokal og komp. Selv om hun har en så rik stemme at hun kan gi dybde og emosjonell resonans til nesten hva som helst. Det framgår ikke helt klart om tekstene er skrevet av Blige eller hennes med-låtskrivere. Men de er i så fall holdt i en slags Mary J. Blige-pastisj-stil, med selvhjelps-aktige fortellinger om hvordan hun har hatt det tungt, men at hun har klart å bygge seg opp ved å se positivt på livet. Det er helt ødeleggende sterkt uttrykt på «Whole Damn Year» -«spring pushed me right in the stomach/summer came looking for blood». Ellers blir det til dels litt flatt og repetitivt uttrykt.
Er det å skrive nye låter blitt litt overvurdert? På en filmmusikk-plate før i år gjorde hun hun en flott versjon av Shalamars «A Night To Remember», jeg ville egentlig gjerne hørt flere coverlåter (nei, ikke flere julesanger) fra Mary J. Blige.