ROCK
Plumbo
«Rådebank»
Bare Bra Musikk
Etter Møkkagate er Plumbo blitt et band vi må ta på alvor. Eller kanskje heller gjøre som sidemann Rakvaag foreslo: «Ta Plumbo med godt humør». Så vi prøver det i møte med deres nye album «Rådebank». Det åpner med tittellåten, der en kvinne blir sammenlignet med et kjøretøy, gjennom en serie bilmetaforer, for eksempel «mangellapp», «slitne ventiler», «nytt enderør». Låten får et artig politisk poeng idet Plumbo påpeker at det er EU (les: EU-kontrollen) som har skylden for at bilen, eller var det dama, havnet på skraphaugen. Det gode humøret holder gjennom «Ola nordmann» en gang til, men prøves hardt på «Ta meg», som inneholder muligens den dårligste rappingen fra noen norsk rapper noensinne. «Drømmeland» er en litt melankolsk låt om flukt gjennom alkohol, og på dette tidspunktet begynner den evinnelige «irske» fløyta virkelig å tære på humøret. Vokalist Lars Erik Blokkhus beklager «mokkamann»-fadesen enda en gang i låten «Svarteper». Han unnskylder seg med at han var full, og at han ikke kommer fra Oslo. «Jeg spiller i et bygdeband/og fest og moro det er alt jeg kan», sier han, men når han ødela Spellemannprisen så grundig, hvor flink er han da til å lage fest?
Låten er bredbeint, festvennlig Status Quo-boogie – men er det meningen vi skal skåle og hoie til de forvirrede bortforklaringene hans? Og er publikum egentlig interessert i å høre mer om dette? Jeg setter igjen spørsmålstegn ved Blokkhus‘ festkompetanse. «Kjærlighet» er nok en trist låt om alkohol og problemer med damer: «jeg ville jo bare ha meg litt kjærlighet», heter det i refrenget, det kan man jo sympatisere med, men kan man «ha seg» kjærlighet? Og kan Plumbo deretter kritisere «Paradise Hotel»-deltakere for at de har «ny dame hver kveld»? (Låten heter «Paradise Hotel», sånn for sikkerhets skyld). To heller sentimentale låter følger, «Gimle sag» om en mann som går til grunne i et sagbruk, og «Bestemors hus» er mimring om barndomssommer og den gangen de brant ned, ganske riktig, «bestemors hus». Til slutt kommer «Bønder i byen», med enda mer fløyte, der Plumbo beskriver problemene med å kjøre bil i Oslo, og likevel konkluderer: «om å kjøre kollektivt er jeg i tvil» – den merkelige ordstillingen skyldes enderim. Refrenget «en enkel mann går seg vill på Karl Johan» – igjen, det går an å ha sympati for budskapet, men Karl Johan er vel en av de få stedene i Oslo der det ikke er mulig å gå seg vill, det er en stor bred gate som går rett fram til et godt synlig slott på en høyde?
Produksjonen bærer preg av umotiverte eksperimenter, de vil prøve fikse nye lyder og triks uten at det helt sitter. Da virker det som de ikke er fornøyd med å være et festband fra bygda likevel. Og mange av tekstene er en ufrivillig komisk miks av omstendelige rim og overtydelige poenger. Vil Plumbo bli tatt på alvor som samfunnskritikere, er ikke dette godt nok. Og vil de skape godt humør, kan de heller for eksempel slutte å beklage seg og droppe de «irske» fløytene.
