POP
Blur
«Parklive»
EMI
Søndag kveld, samtidig som Blur-klassikeren «Parklife» kom i gjøgleversjon på London-OLs offisielle avslutningsseremoni, spilte Blur selv «Parklife»: Foran 80.000 i Hyde Park, på London-OLs offisielle avslutningskonsert. Gjenforent for det de påstår var siste gang. At de hadde New Order og Specials som oppvarmere, sier noe om Blurs status i Storbritannia.
Allerede mandag kom live-opptaket ut som iTunes-album. Etter hvert skal det også komme på CD og DVD, og det høres ut til at DVD-en kan være verd å vente på. For her skjer det mye, og det er en intens følelse av begivenhet over hele dette flotte 25-låters settet. Allsangen slår imot en fra åpningslinjene på «Girls and Boys» til avslutningsrefrenget på «The Universal». Og for en låtparade!
Dette er hits med hjerte og hjerne, som beviser sin relevans langt ut over britpop-epoken, og får ny aktualitet av omstendighetene: «London Loves»! «Jubilee»!! TV-sport-favoritten «Song 2»!!!
Albarns tilsynelatende muntre skildringer av britisk dagligliv handler ofte mest om sorg, fremmedgjøring og/eller heroin. Kontrasten blir enda mer slående i disse jublende allsangversjonene. Bandet spiller fort og tøft, med en litt sleivete punk-kant som kler sangene.
Hovedpersonene Damon Albarn og Graham Coxon er blitt eldre og hardere - støysoloen på «Beetlebum» er ekstrem. Teksten på «End Of A Century» er oppdatert, nå synger Albarn «get closer to 50» istedenfor «30», selv om det ikke rimer på «mind gets dirty». 2000-tallsmaterialet sagger litt her, så konklusjonen blir at Blur er 90-tallets beste britiske band. De har også en 21-cdboks ute med samlede verker, men «Parklive» er nok artigere. Festen starter og slutter her.
