POP
Paul Buchanan
«Mid Air»
Newsroom
Det første soloalbumet fra frontmannen Paul Buchanan er derfor en begivenhet. Også fordi nye sanger fra denne kanten slett ikke er noen hverdagslig sak. Vi talte oss sist fram til at det alltid tok et år lenger enn forrige gang mellom de fire platene til The Blue Nile. Seks, sju og åtte år. «Jeg gleder meg til 2013» skrev jeg til slutt i siste anmeldelse i 2004. Vi har gleden av å melde at Paul Buchanan er foran skjema. Det viktigste er imidlertid at han er helt på høyde med den store oppgaven. Og beviser at mindre av og til er mer.
Mange venner av Blue Nile synes at den smertelig føl-somme julesangen «Family Way» er deres fineste stund. Dette er et helt album i denne stemningen. Ikke fordi Bucha-nan høres like fortapt ut følelsesmessig, men framgangsmåten er den samme. Buchanan setter seg nært mikrofonen, noen av sangene hviskesynges, av og til mumler han nesten, men det er så perfekt til stemningen. Ømhet, nærhet og kontakt, og hjertet utenpå skjorta. Vi hører godt at Buchanan ikke har noe band å ta hensyn til denne gangen. Dette er ham, stemmen, sangene, et flygel, av og til diskré strykere. Tenk om Eric Satie hadde skrevet poplåter ...
Paul Buchanan sier takk for seg for denne gangen med «After Dark», som med sine nærmere fire minutter er albumets desidert lengste sang. Dette er ei plate som kanskje passer best etter mørkets frambrudd, ikke i sommer og sol. Men på samme måte som de andre kongene av de små timer, Tom Waits, Frank Sinatra, Randy Newman, når de på sitt aller ensomste, er det aldri for tidlig å høre på Paul Buchanan. Eller for sent å oppdage ham.
Geir Rakvaag
bildetekst:
