ROCK
DumDum Boys
«Ti liv»
oh yeah/EMI
«Ti liv» er et bedre forsøk enn de to post-comeback-albumene «Gravitasjon» (2006) og «Tidsmaskin» (2009). DumDum Boys virker mer komfortable med seg selv enn på lenge, det er et upretensiøst preg over dette albumet som kler dem. «Har helt mistet troen på nihilismen» erklærer Kjartan/Prepple på tittellåten, som åpner plata. En mini-blåserrekke (saksofon + trompet) er med på å skape et fint, Stones på 70-tallet-aktig trøkk på denne og flere av de andre låtene. Skiftet av produsent, til Bent Sæther fra Motorpsycho, har tydeligvis forløst en energi i bandet. «God morgen satan» har noe av det samme sjanglende, ustoppelige drivet som gjorde debutplata «Blodig alvor» så eksplosiv. Mindre vellykket er det når DumDum Boys låter som alle andre enn seg selv - syrete boogierock på «Kald dag i helvete», disco på «Pulver» - dette er det mange andre som gjør bedre.
Tekstene til Kjartan Kristiansen var en gang revolusjonerende friske, hans sidemann Aslak Dørum skriver praktisk talt helt likt, begge virker stivnet i tomme rebell-positurer. Det er stadig vanskeligere å se for seg Prepple eller noen av de andre «i en rennestein», «brenne av et skudd i mørket» eller «i en stjålet bil/det finnes ikke nok pulver». Mye av Dum Dum Boys‘ appell har ligget i den ugjennomtrengelige auraen av rock ‘n‘ roll-cool. Men de beste partiene på denne plata er når de har det gøy og leker med knasende Kristiansen-riff istedenfor å spille like tøffe som før. Da framstår Dum Dum Boys fortsatt som livskraftige.
