Bon Iver
Sjøsiden, Øyafestivalen
kl 21.30
Publikum: Ca. 6000
Det var stappfullt på Sjøsiden i det Bon Iver gikk på scenen i går, samtidig som Karpe Diem gikk på Øyas hovedscene. Sistnevnte hadde mistet store publikumsmasser til de amerikanske folkrockerne., for det må ha vært minst like mange tilskuere på Bon Iver som på Karpe. Oslo var åpenbart klare for å føle.
Mange fikk nok øyene opp for Bon Iver første etter at Kanye West samplet "Lost in the world”, men det var lite som minnet om pumpende basslinjer à la West under den sakrale konserten Øya fikk presentert i går.
Scenen var dekorert med enorme draperinger og en lysrigg som fremsto som flere titalls høye lysestaker blant bandet. Ni mann tok sin plass på scenen og fordelte seg over strenger, stryk, perkusjon og blås. I løpet av konsertens første minutter, mens Oslo-natta fremdeles var veldig lys, satt ikke konserten helt, settingmessig. De voldsomme, orkestrerte låtene til Bon Iver mistet rett og slett litt patos. Så fort klokken derimot bikket ti og mørket fikk senket seg, falt brikkene på plass og Øya ble presentert den mest verdige festivalavslutningen jeg har sett på lenge.
Over halvannen time ble publikum tatt med på en reise gjennom frijazz, folkrock, støy, indie og vegger av lyd. Først da bandet virkelig utnyttet alle mulighetene som lå latent i dets voldsomme besetning, ble konserten virkelig magisk. Som i intropartiet til fantastiske ”Woods” og under hitlåta ”Calgary”. Når det er sagt var et av konsertens mest gåsehudfremkallende partier da Justin Vernon sto igjen alene med auto tune-effekten og fremførte ”Lost in the world”.
Øyakonserten var bandets siste på det som i følge Bon Iver selv har vært deres lengste sammenhengende turné noensinne. Potensiell utmattelse var det heldigvis ingen tegn til i går. Bandet kom ut to ganger for å gjøre ekstranumre for et fullstendig ekstatisk publikum. Under første ekstranummer, ”Skinny Love”, lyste Karpe Diem sitt fyrverkeri opp over Sjøsiden. Og etter at publikum evnet å dra dem ut nok en gang for å gjøre “The Wolves (Act 1 and 2)” føltes både Øyafestivalen og konserten fullstendig fullendt.
