Frank Ocean
«Channel Orange»
Def Jam/ Universal
Frank Ocean ble et stort navn i løpet av fjoråret, takket være hans fantastiske mixteip «Nostalgia, Ultra». Han ble raskt lagt merke til av Kanye West og Jay Z, bidro blant annet på deres fellesalbum «Watch the Throne». Ocean er nå signert til Def Jam Recordings og mange var spente på hvordan overgangen kom til å gå; fra hjemmestudio til enormt plateselskap. Ville noe av det reneste talentmaterialet gå tapt på veien? Svaret er nei.
At Ocean valgte å komme ut av skapet rett før plateslippet har unektelig tatt noe av fokuset bort fra musikken. Det han likevel nok en gang klarte å bekrefte var hans evne til å lage språkkunst, for selv hans «komme ut av skapet»-brev fremsto mer som poesi enn en offentlig uttalelse. Homofile RnB-stjerner finnes det heller ikke mange av, så om Ocean allerede var spesiell har han nå gjort seg mer eller mindre enestående. Nok om det.
«Channel Orange» åpner med startlyden av en Playstation 1 som skrus på og minner fra en hel oppvekst raser over meg. Jeg er mildt sagt lettrørt idet musikken går over i åpningssporet «Thinkin bout You». Det er umulig å ikke relatere seg til refrenget der han undrer om sin elsker tenker på de to, sammen, i framtida. For selv har han fantasert om at de skal holde sammen inn i evigheten. Jeg skjønner hva han mener. Jeg får lyst til å grine.
Heldigvis er det ikke fordi jeg er trist. Det er bare så vakkert! Som når han på «Bad Religion» tenker rundt sin egen legning og troen på Gud. Er det forenbart? Vil verken gud eller menneske noensinne elske ham slik han er?
- Only a bad religion can have me feeling the way I do, avslutter han.
RnB er en sjanger som gjerne forbindes med fløtepuser, vulgære tekster og overamerikansk kommersialisme. «Channel Orange» er på sin side sjarmerende, leken, mørk og rørende. De musikalske referansene peker heller bakover i tid, til 1970-tallets Stevie Wonder og soulmusikk, som el-pianoklimpringen på «Sweet Life» og de gospelaktige korarrangementene. Allikevel plasserer Ocean seg godt i samtiden ved hjelp av svært progressive melodilinjer. Få av melodiene ender der du trodde de var på vei. Og la oss ikke glemme stemmen. Frank Ocean har verken en enorm stemme eller voldsom klang, men han har en ro og kontroll til å dø for. Trillene er nyanserte, de allerede intrikate melodilinjene er krystallklare, på tross av en ikke alltid tradisjonell tonalitet.
«Channel Orange» er en evig opptur som fortjener å bli lyttet ordentlig til. Basstunge «Pilot Jones», «Crack Rock» og «Lost» beveger seg over i materie av det mørke slaget: rusmisbruk, vanskelig kjærlighet og sjalusi. Likevel, takket være Oceans språkkunst, evner han å gjøre selv outrert tematikk relaterbar. Fraværet av vulgære sexeferanser føles nesten frigjørende i en sjanger som er så hyperseksualisert som RnB faktisk er. Misforstå meg rett, Ocean legger ut om egne lyster, men på en så lekker måte at det er umulig å la seg støte selv for de mest sensitive. «Pyramids» er en ti-minutterlang, konseptuell maktdemonstrasjon av en poplåt om en giggolo som blir forelsket i en av jentene som jobber for ham.
Etter 55 minutter og 17 spor er det umulig å ikke ønske seg mer. Umulig å ikke sette på skiva en gang til. Umulig å ikke tenke at «Channel Orange» høyst sannsynlig er årets beste album.
