ROCK

Jenny Hval

«Innosence is kinky»

Rune Grammofon

«That night I watched people fucking on my computer». Slik åpner Jenny Hval «Innocence is kinky», og viderefører på så måte en om enn kortlevd tradisjon med eksplisitte albumåpninger. Tekstlinjen refererer neppe til Hvals eventuelle pornovaner, men kanskje heller til fascinasjonen hun har utviklet for Paris Hiltons sextape.

– Jeg så den mange ganger, og den ble mer abstrakt, mer maskinell – og det ble en prosess som ledet til et par av låtene på albumet, fortalte Hval denne uken til avisen The Guardian.

– Etter hvert som jeg så den mer og mer, så fokuserte jeg mindre på hennes kjønnsorganer, og mer på Ricks (Hilton sin sexpartner) tyggegummitygging. Kanskje det er meg som forsøker å bryte ned hva jeg ser og omarrangere maktstrukturene.

Strukturer i alle slags former virker som et fyndord i Hvals vokabular, enten det kommer til tekst, makt, musikk eller kjønn. «Innocence is Kinky» varierer i så måte voldsomt i alt fra stilarter til tema. Vi er innom pop, spoken word, garasjerock og dissonerende elektronikk før albumet er over. Plata er produsert av John Parish, som tidligere har produsert for navn som PJ Harvey og Goldfrapp. Parish gjør en fantastisk jobb i å få fram og kle Hvals tankestrømaktige tekster med utfordrende tonalitet og instrumentalisering. Hvals svært flytende tilnærming til musikk og tekst til tross, store deler av «Innocence is Kinky» er allikevel overraskende fengende, slik som blant annet rockelåtene «I called» og «I got no strings». Det er allikevel ikke snakk om forutsigbarhet her: på «Oslo Oedipus» framfører Hval en spoken word-tekst om tilstanden i Oslo etter 22. juli, og på «Give me that sound» bryter hun ytterligere med strukturene. Sistnevnte låt framstår mer som en lydinstallasjon enn en sang. Hvals svevende stemme er dyssende, mens man stadig vekkes av gjennomgående dissonans og en lyd som minner om en ringeklokke. Irriterende og behagelig på samme tid.

Jeanne d‘Arc er et tilbakevendende tema på albumet, som Hval angriper fra flere spennende innfallsvinkler, blant annet via drømmer om flammer og det å være gutt. «Where do I end? In the flames or in the ashes?» spør hun mot slutten og konkluderer med «my body is the end», noe som understreker det fysiske opplevelsen denne plata er. Jeg både kjenner meg igjen, vemmes, lar meg bevege og fremmedgjøres av hennes intime tekster. Kanskje skyldes det Hvals nyvunnede forkjærlighet for trashkultur? Plata føles i alle fall som om man titter inn i hennes innerste, mest private rom, et mildt sagt fascinerende sted.