JAZZ/ROCK

Terje Rypdal

«Odyssey – 
In Studio And Concert»

ECM

Terje Rypdals kanskje beste plate er endelig tilgjengelig i sin helhet. «Odyssey» er like spennende i dag som i 1975.

Bare å kalle ei plate for «Odyssey» antyder allerede at musikken skal vare ei stund. Eller var Odyssey bare navnet på gruppa hans? Den opprinnelige dobbelt-LP-en til Terje Rypdal var i alle fall så lang at den ikke fikk plass på én CD. I en overraskende historieløs avgjørelse valgte plateselskapet ECM å gi ut «Odyssey» uten den siste låten. Som var den beste på hele albumet. For å ta et nærliggende eksempel vile det være som å gi ut Jimi Hendrix‘ «Electric Ladyland» på CD uten «Voodoo Chile (Slight Return)». Nå er endelig hele herligheten å få hørt igjen.

 

Rypdal hadde meg seg noen av tidas fremste norske jazzfunksters på denne plata. Brynjulf Blix på keyboards, Sveinung Hovensjø på bass og Svein Christiansen på trommer, I tillegg, ekstra viktig, var Torbjørn Sunde på trombone, og ga musikken en dimensjon som ikke var så vanlig å høre ellers. Glem gjerne jazzreferansene hvis de blir for vanskelige. Dette er også ei rockeplate. Med tunge riff og gode melodier. Den viser også Rypdals store ambisjoner som samtidskomponist. Denne kombinasjonen førte til låter som høres like sensasjonelle ut i 2012.

 

«Odyssey» er et av disse sjeldne albumene som ikke bare har det beste sporet til slutt, men de to beste. «Ballade» er en uendelig vakker melodi som Torbjørn Sundes trombone nærmest synger. Jeg har forresten alltid kalt denne låten «ballaaadei», sånn som den engelske plateprateren John Peel uttalte det på et gammelt radioopptak jeg hadde. Og endelig kommer dette sporet som ble utelatt på den gamle CD-en, 24 minutter lange «Rolling Stone». Som begynner med tre minutter drømmende atmosfære før et tungt riff slår inn og tar låten ut i stormen. Før denne spektakulære avslutningen har vi også hørt høydepunkter som «Midnite», der basslinjene til Hovensjø kommer Lydon og Wobbles Pil noen år på forskudd. Og «Over birkerot», som høres ut som en fortsettelse av tankene fra Mahavishnu Orchestras «Meeting Of Spirits», som Rypdal spilte på konserter årene i forveien.

 

I tillegg til «Odyssey» presenteres dette i en liten boks sammen med CD-en «Unfinished Highballs». Det er lite som virker «uferdig» over denne 70 minutter lange suiten med nesten det samme bandet. Det vil si, Torbjørn Sunde er ute, og erstattet med den 15 mann sterke jazzgruppa til Sveriges Radioorkester. Dette er et helt annet musikalsk landskap enn «Odyssey», men de storslåtte tankene bak er sammenlignbare. Boksen byr også på et grundig essay om bakgrunnen for både «Odyssey» og «Unfinished Highballs».

 

Det er ofte Terje Rypdals solodebut «Bleak House» fra 1968 som får plassen blant tidenes beste norske plater, nr. 26 sist vi forsøkte oss her i avisen. Gjenhøret med «Odyssey» antyder at denne kan være enda bedre i ettertid. Nyutgivelsen er rett og slett en stor musikkopplevelse. Er det for mye å forlangt å få «Odyssey» framført på konsert igjen?

geir.rakvaag@dagsavisen.no