POP

Dexys

«One Day I‘m Going To Soar»

BMG/VME

Dexys Midnight Runners lagde rett og slett mye av den tøffeste, tetteste, og mest oppløftende musikken jeg har hørt. Etter mange år med store personlige problemer har frontmannen Kevin Rowland fått med seg forbausende mange av sine medspillere fra fortida og fortsatt der han slapp i 1985. Konserter hjemme i Storbritannia har fått mange til å snakke om århundrets comeback, og det nye albumet bekrefter at Dexys har beholdt gløden. Og ikke hvilken som helst glød.

Vi hører det fort i åpningen «Now»: «I know that I’ve been crazy/And that cannot be denied/But inside of me there’s always been a secret urge to fly». Jo da, Kevin Rowland er seg selv lik. «One Day I’m Going To Soar» bekrefter at tida er ikke til å fly høyt igjen.

Første gang jeg så Dexys var de uannonsert første band ut av fire på en postpunkkveld på en klubb i London. De passet ikke helt inn i pakken, men låt fascinerende flott med sine rockefantasier om gammel soul. Karakteristisk nok begynte Kevin Rowland å slåss da arrangørene forsøkte å kaste dem av scenen etter en halvtime. Debutsingelen «Dance Stance» floppet med sitt lite radiovennlige refreng «Oscar Wilde And Brendan Behan/Sean O‘Casey, George Bernard Shaw/Samuel Beckett, Eugene O‘Neill/Edna O‘Brien and Lawrence Stern». Pretensiøse? Så visst, men aldri har vel noen vært pretensiøse med mer stil. Bare noen måneder etterpå toppet Dexys hitlistene med «Geno», og debutalbumet «Searching For The Young Soul Rebels» ble det beste 80-tallet fikk høre. To år etter var mesteparten av bandet skiftet ut, Rowland hadde oppdaget folkrocken og «Come On Eileen» ble gruppas aller mest kjente sang. Nå fikk Rowland nok av hele tilværelsen som popstjerne. I 1985 kom det vanskelige «Don’t Stand Me Down», med gruppa kledd ut som børsmeglere, og sanger helt uten slagermuligheter. Den slo ikke an, og Kevin Rowland så godt som forsvant.

Rowland har siden bare gitt ut et av tidens mest «omdiskuterte» soloalbum, «My Beauty», der han sang gamle favorittsanger med tekster tilpasset sitt eget utilpassede liv. Bruce Springsteen nektet ham å gjøre «Thunder Road». Rowland så ikke på coverlåtene som noe mellomspill, og mente at Marlon Brando var briljant i «En sporvogn til begjær» selv om Tennessee Williams skrev teksten. Sangeren stilte i kvinneundertøy på omslaget, og plata satte en slags ny rekord i lavt salg. Faren for at det skulle bli det siste vi hørte fra ham var stor. Overraskelsen var desto større da han kom tilbake med Dexy, og gjorde en flott konsert på Rockefeller i 2003. Siden har de jobbet fram mot denne plata.

Rowland har med seg både Pete Williams (bass) og Big Jimmy Paterson (trombone) fra originalbesetningen, samt Mick Talbot fra Paul Wellers Style Council og flere nye spillere.

Dette er ikke et album som sparker seg ut av høyttalerne som de eldste platene. Det nye Dexys går videre fra «Don’t Stand Me Down». Med dvelende sanger som sementerer inntrykket av Kevin Rowland som en av popmusikkens mest intenst personlige følelsesmennesker. Tekstene kan være nesten pinlig private i sanger som «Me» og «Lost». I forhold til det gamle Dexys beveger musikken seg fra northern soul til sørstatssoul, med en enda dypere forståelse for livets alvor. Men vi får faktisk også høre et, fra denne kanten, sjeldent tilfelle av humor i «Incapable Of Love», der Rowland krangler med medsanger Madeleine Hyland som Otis Redding og Carla Thomas i «Tramp».

Mot slutten kommer det som i en bedre verden hadde vært Dexys nye nummer 1-hit nå - «Free», der Kevin Rowland synger ut sitt personlige manifest, forkledd som enda en sang om det vanskelige kjærlighetslivet: «I don’t wanna be like them/I’m a man who must be free». Dette albumet en feiring av frihet, av å være tilbake etter mange års elendighet, av å bety noe, ikke bare for noen, men for mange. Kevin Rowland hadde ikke vært Kevin Rowland uten å slutte med åtte minutter lange ”It’s OK John Joe», der han forklarer seg fra sitt innerste, og siterer Marvin Gayes «If I Should Die Tonight» ut av sin sammenheng for igjen å forklare at han forklare at han midt i forvirringen har funnet meningen med livet.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Slippes i Norge 18. juni.