ROCK

Stian Westerhus

«The Matriarch And The Wrong Kind Of Flowers»

Rune Grammofon

Vi skal ikke dra sammenligninger mellom Stian Westerhus og Kristofer Uppdal, annet enn å påpeke at vekten av det trykkende landskapet rundt Beistad-fjorden muligens øver innflytelse på kunsten som oppstår der. Det er som om Stian Westerhus’ nye plate er karvet ut av dette, men så transformert inn i et nytt landskap, trykkende og kjølig, og antydende på en overveldende og direkte måte. Som en av Norges beste gitarister skraper han av lag på lag i en udefinerbar materie, avdekker nye lag og innganger til indre naturgitte verdener. Kombinasjonen av denne tilnærmelsen til musikken, en improvisatorisk nerve og Emanuel Vigeland-mausoleet i Oslo, gir stemninger til både gitar og vokal. Platen er innspilt mellom Vigelands monumentale bilder i krypten, og omgivelsene, konkrete så vel som billedlige, bidrar til det enestående.

Westerhus heller langt mer mot samtidsmusikken på denne platen enn han har gjort tidligere, enten det er sammen med Puma, Sidsel Endresen eller Nils Petter Molvær. Han gir gitaren nye, uhørte egenskaper, og nærmer seg intuitivt den totale renheten i et blottet, likevel formasjonsmettet lydbilde. Det gir en klasse for seg.