DVD
The Chemical Brothers
«Don‘t Think»
Capitol/EMI
Chemical Brothers er blant de få som fortsatt har status og publikumstekke siden house og techno skulle ta over for rocken på 90-tallet. Noe av hemmeligheten er at Tom Rowlands og Ed Simons har beholdt det opprinnelige musikalske uttrykket, samtidig som lydbildet stadig oppdateres. Slikt blir det en langvarig karriere av.
«Don’t Think» trekker veksler på Russell Mulcahys «Arena», Duran Durans konsertfilm fra 1985, der publikum og tilskuerens opplevelse nærmest blir et hovedpoeng. Mulcahy forsøkte å lage en film der opplevelsen av å delta er til stede, også foran TV-en i stua. Med datidas noe sparsommelige teknologi var idé og resultat sprikende. Når så regissør Adam Smith (som har gjort det visuelle for Chemical Brothers helt siden deres første konsert) nå forsøker noe av det samme med «Don’t Think», er effekter og teknologi endelig på lag med ideen om å lage en film der tilskuerens konsertopplevelse der og da, er det som formidles. Filmet i Japans Naeba Ski Resort under 2011 Fuji Rock Festival får vi et slags postkort av hvordan det er å rusle rundt i gummistøvler, med regnponcho på skuldrene og øl i hånden, mens to litt nerdete engelskmenn skrur knotter på scenen. Samtidig får vi en god del nærbilder av reaksjoner blant publikum, men ikke som regisserte «vis hvor glad du er nå»-øyeblikk. Nei, her er vi flue på veggen med innsyn mer som en kikker eller skottende festivaldeltaker, enn en som skuer det hele fra sofaen. Scenografi, samt det visuelle som foregår på skjermer og duker på, bak og oppå scenen, formidles med en suveren redigering og i utsnitt som gir oss mer enn bare konserten. Vi får små reaksjonsforløp med ekstatiske japanere i hovedrollene. Enkeltpersoner som gråter av glede og smil, mange smil. Men der hvor andre konsertfilmer bare viser et klipp av en person her og en annen der, følger kameraene til Adam Smith en og en person i litt lengre hendelsesforløp. Dette skaper nærhet til både musikken, konserten og menneskene.
La gå, det er eldre låter som «Hey Boy, Hey Girl» og «Block Rockin’ Beats» som skaper mest kaos blant publikum, men det nye materialet, og da særlig «Swoon», «Star Guitar» og en «Saturate» som gir deg frysninger, står seg meget fint i denne sammenhengen. I Japan er man underlagt en rekke sosiale regler. Dessuten vokser de fleste opp i en eller annen skoleuniform. Dermed er det desto mer befriende å ikle seg noe annet, noe vilt, dra på en festival på fjellet og gå bananas. For japanere kan det her med kollektiv ekstase. Etter arbeidstid vel å merke.
Konsertfilmer er jo gjerne skrytevideoer, redigerte både bilde- og lydmessig, for å slå fast hvor enormt stor artisten er. Bare se på flere av Stones’ eller Kiss’ sine utallige konsertfilmer (nesten alle som en starter med «Start Me Up» og «Detroit Rock City»), der Mick Jagger eller Paul Stanley poserer og koketterer. Slik er det ikke for Chemical Brothers. Ytterst få ganger gjennom filmen får vi panoramabilder av brødrene på scenen. Her sveiper sjelden kamera over sletta. Her er ikke publikumsbrølet skrudd opp. Gutta har ikke en gang mikrofoner. Derimot har de fantastiske videoeffektene en av hovedrollene, ved siden av musikken og publikum. Jeg så selv Chemical Brothers på starten av denne turneen, men da i London, og det er bare å slå fast at «Don’t Think» formidler selve konsertopplevelsen på et nyskapende vis.
Det går rykter om dansing, crowdsurfing og ekstatiske tilstander i kinoene der «Don’t Think» er blitt vist. Det skulle da også bare mangle. For dette er det nærmeste du kommer en konsert med Chemical Brothers, uten å være til stede.
