POP
Purity Ring
«Shrines»
4AD
Purity Ring høres ut som et vindpust av alle lyder som var kult for tre-fire år siden. Opphakkede synther, autotune, hip hop-aktige beats og elementer av hipsternes favorittsjanger; witch house. Spørsmålet blir så hvor relevant dette føles i 2012?
Montreal-duoen høres unektelig ganske lik ut som Crystal Castles når det kommer til den musikalske grunnstrukturen. Vokalist Megan James er dog langt mer tilgjengelig enn sin motpart i Crystal Castles og tillegger dermed Purity Ring en uskyldighet som står i fin kontrast til den ellers mørke arrangeringen. Ellers har sørstatsrap lenge vært en favoritt blant indie rock-band, noe man hører tydelige i Purity Ring sine beats. Melodier choppes opp, vrenges og trommemaskiner ruller stødig i bakgrunnen.
Så, føles det relevant? Ikke så veldig. Men det låter fint! Fordelen ved denne trege, lagtunge musikkformen er at den ganske kjapt avslører mangel på melodisk teft. Purity Ring har en veldig god idé i bunnen av komposisjonene sine og lager strålende popmusikk. Det er bare litt kjedelig at det er den samme ideen som utforskes over alle skivas elleve spor. Det meste høres veldig likt ut. «Shrines» blir derfor et album for spesielt interesserte. Du går fort lei om du ikke elsker uttrykket på forhånd.
På tross av de voldsomme vokaleffektene skinner også en god låtskriver igjennom på albumet. Særlig på låta «Saltkin» briljeres det med subtile metaforer for kjærlighet og ung forelskelse. Lite sies direkte, men stemningsfulle bilder males hele albumet igjennom. Purity Ring har definitivt talent til å vare lenger enn hypen de rir på nå, men deres gode poplåter holdes tilbake av det faktum av at de gjennomsyres av et voldsomt tidsbegrenset sound kombinert med dårlig fantasi.
