ROCK

King Midas

«Rosso»

Fysisk Format

Er du pluss/minus 30 år, musikkinteressert og født og oppvokst i Oslo er sjansen stor for at du er en av dem som på et eller annet tidspunkt har hatt et lidenskapelig forhold til King Midas. Bandet har selv måttet innrømme at de sliter med aksept utenfor ring 3 sine trygge grenser, men innenfor dem, ja, der er de nettopp det: innenfor. Kanskje er det den dunkle, småpretensiøse lyden av bandet som gjør dem så høyt elsket av Tigerstaden? Lyden av King Midas føles i alle fall som lyden av Oslo. Som lyden av å gå gjennom Slottsparken i skumring for så å slenge inn på Last Train, rangle videre ned mot Stortorget, ta en krass venstre og enten drikke opp resten av kveldens budsjett på Robinet eller danse seg gjennom oslonatta på Blå. King Midas er lyden av snitt, fernet, kjærlighet, melankoli og søken etter identitet.

I kjølvannet av nyutgivelsen av «Scandinavia» gir bandet nå ut sin beste skive siden debuten («Scandinavia» er fortsatt enestående) og ringen føles dermed sluttet. Ikke bare er bandets første plate på seks år godt mulig deres siste, men i likhet med «Scandinavia» handler «Rosso» like mye om detaljene som de gode melodiene. Det betyr at plata krever en viss innsats fra lytterens side. Det betyr også at den aldri blir kjedelig. «Rosso» har ikke et gjennomgående uttrykk, men føles allikevel gjennomgående i tematikk der den hopper fra drivende pop på førstesingelen «Snow» til et akustisk intermesso på «King» og ender i dunkel dekadens på sistesporet «Leaving Biarritz». Når Rådhusklokkene ringer etter «Cy» kommer gåsehuden umiddelbart. Aller best er kanskje åpningssporet, «A ship glides through the night», et instrumentalspor på nesten sju minutter der stjernesaksofonist Kjetil Møster får utfolde seg fritt. Låten er i det hele tatt et strålende anslag for nettopp det som framstår som platas kjernetematikk: en dypt rørende søken etter det å høre til.