ROCK
The Hives
«Lex Hives»
Disques Hives/Universal
Etter fem år med turnering og løsrivelse fra plateselskapet til fordel for å stå bredbeint på egne traktorsko, returnerer The Hives med en plate som viser at både pausen og det bransjemessige skiftet har gjort svenskene godt. Oppskriftsmessig er ikke mye endret siden «The Black And White Album». Med Howlin‘ Pelle Almqvist i spissen som en hylende arrogant vokalist, spinner videre på arven fra 1960-tallets garasjerock og punk, leker seg med kjente riff og drar en og annen låtkonstruksjon som bare frekkhetens nådegave kan redde dem fra. Og det gjør den igjen, som når de i «Go Right Ahead» snor Electric Light Orchestra og «Don‘t Bring Me Down» på en måte som er en åpenbar hyllest til Jeff Lynne. Men sett under ett må vi lenger tilbake for å finne selve livsgrunnlaget til the Hives, enten det er The Pretty Things eller The Sonics som bør nevnes først.
«Lex Hives» (mindre kan de ikke gjøre seg selv) er The Hives‘ femte studioplate, og det er energien og den harde kjernen av melodisk teft og allsang som gir tyngde på gasspedalen. Bandet har en herlig uhøytidlig og rufsete innstilling til musikken de spiller, men de har respekt for virkemidlene og for den kontante avleveringen, som særlig gjør seg gjeldende i låter som «Come On!», «I want More», platens mest komplekse poplåt, «Wait A Minute», og «Patrolling Days», som viser bandet fra sin mest episke side, en kraftdemonstrasjon i oppbygning og instrumenthåndtering. Bandets balansering mot det uryddige gjør at de låter klassiske uten å være daterte, moderne uten å bli retropåtatte, og «Lex Hives» blir resultatet av et band som ikke inngår kompromisser med egne røtter. Det gjør dem til konger, enten det er på scenen eller som her, i studio.
