ROCK
Smashing Pumpkins
«Oceania»
EMI
Nå har han avbrutt sitt pågående 44-sangsyklus-prosjekt med Smashing Pumpkins for å gi ut et godt gammeldags album igjen. Han hadde egentlig sluttet med sånt, siden folk ikke hørte på album lenger, erklærte han etter heller mislykkede «Zeitgeist» i 2007. Nå er han likevel tilbake med en ny besetning av Smashing Pumpkins, som ikke inneholder noen medlemmer av opprinnelige Smashing Pumpkins, bortsett fra ham selv, og det er egentlig like greit. Isteden har han fylt opp bandet med unge kids, og det ser ut til å ha gjort ham godt.
Nesten glemt i de siste årenes grunge-revival, Smashing Pumpkins var et slags vedheng til Seattle-rocken. De kom fra Chicago og ga ut på SubPop, men låt mer pompøst, «classic rock»-aktig. Nylig kom deres to første album i de luxe-utgaver («Gish», 1991, og «Siamese Dream» 1993), sånn for å minne om at Corgan ikke alltid har drevet med halvkokte soloprosjekter og bisarre internett-utspill. Overraskende nok er «Oceania» mer enn bare skygger av svunnen storhet.
Den er preget av luft, letthet og lengting, der forgjengeren - og mye av Corgans øvrige katalog - bar preg av bombastisk klaging. Fortsatt er det mye «jeg mot verden», men også mye Corgan som holder kjeft og spiller gitar. Det er befriende, og en påminnelse om at Corgan også er en undervurdert gitarist med en karakteristisk tone.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg orker å følge syklusen «Teargarden By Kaleidyoscope» videre, men «Oceania» har jeg nå spilt mange ganger, helt frivillig. Det hadde jeg ikke trodd ville skje med et Smashing Pumpkins-album igjen.
