POP
Turbonegro
«Sexual Harassment»
Scandinavian Leather/Universal
The Doors og Queen ble vel aldri de samme uten Jim Morrison og Freddie Mercury. Nå var ikke Hans-Erik Hank Von Helvete Dyvik Husby verken den første eller eneste sangeren i Turbonegro, men det er hans utagerende figur folk forbinder med rollen som spiss i gruppa. Engelske Tony Sylvester ser likevel ut til å gli lett inn i formasjonen. Han har den samme framtoningen, og stemmen er attpåtil sterkere. Han synger på en litt Lemmy-aktig måte og har en uttale som gir Turbonegro en autentisk, arrogant, britisk attityde som mange band med bakgrunn fra punkrocken gjerne etterstreber. De har ny trommeslager også, Tommy Akerholdt, som før har spilt i Serena-Maneesh (og gitar i Silver) og ikke holder noe tilbake her heller.
Ellers låter Turbonegro i 2012 akkurat som forventet. Som en oppvisning i å bevare deres gode (eventuelt dårlige) merkenavn og rykte. «Sexual Harassment» er som tittelen antyder full av ufinheter, men sangene fungerer fint som lett underholdning. Er det for enkelt når Turbonegro ikke provoserer lenger? Savner jeg rett og slett følelsen av å bli litt forulempet av gruppa? «Hello darkness/Well how you been», synger de. Det føles ikke verre enn når Simon & Garfunkel synger «Hello darkness my old friend». En gang var det et genuint mørke i mye av virksomheten til Turbonegro. Nå føler de seg kanskje ikke like truet av omgivelsene lenger. Det er jo godt for dem, men mindre bra for «kunsten». Det gjenstår å se hvordan de forholder seg til et publikum som også er 15 år eldre siden det store gjennombruddet. Er det vanskelig å fortsette å gi et inntrykk av opprør og opposisjon, følelsen av undergrunn og undergang? Eller er det bare som Tony Sylvester roper til å begynne med i «Tight Jeans, Loose Leash»: «Paaarty time»?
La oss slippe taket i vår egen angst og si at musikken til Tubonegro har alle virkemidler som skal til for å fullføre konseptet. Med allsangvennlige omkved, friske utrop, gitarsoler, tunge riff og hurtig trampetakt. De har beholdt gløden fra punkrocken, samtid som de er showband med tendenser til gammel Leppard, til og med enda eldre Quo, og sannelig speller de litt Stones også. Dette mener jeg faktisk ikke noe vondt med.
Albumet er produsert av den mangfoldige amerikaneren Matt Sweeney, som har sluppet til flere små gjesteopptredener. På «Mister Sister» hører vi for eksempel på piano Benmont Tench fra Oslo-aktuelle Tom Petty & The Heartbreakers. Sweeney og Tench kjenner vel hverandre fra den forrige plata til Neil Diamond. Nå kom vi plutselig veldig langt fra Turbonegro, dere. Det er likevel bare rock ’n’ roll, alt sammen. Og jeg liker det. Vi har vel alle bruk for noen gamle klisjeer av og til.
geir.rakvaag@dagsavisen.no
Albumet slippes i morgen.
Turbonegro spiller i Holmenkollen 30. juni.
