POP

Morten Harket

«Out Of My Hands»

Universal Norway

Det er over for a-ha, men Morten Harket gir seg ikke. På dette, hans femte soloalbum og det første siden «Letter from Egypt» (2008), får han med seg flinke folk som Pet Shop Boys, Jokke Berg og Martin Sköld fra Kent og den rutinerte produsenten Steve Osborne, som har gått gradene siden han jobbet med Paul Oakenfold på Happy Mondays’ «Pills ‘n’ Thrills and Bellyaches» i 1990. Siden har det blitt jobber for New Order og en rekke dansevennlige plater som Perfecto Allstars (og noen andre varianter) og Grace. Særlig Osborne setter sitt preg på albumet og da med fin-fine trommer, stor synth og generelt lekker produksjon. Og jeg kan ikke si annet enn at både Pet Shop Boys og Steve Osborne er blant mine favoritter og Kent er jaggu på den lista de også. Derfor er det trist at «Out Of My Hands» ikke bærer preg av gode låter og generelt kreativt overskudd. Ikke skiller albumet seg så voldsomt fra a-ha heller, kanskje ikke så rart siden Osborne også bidro på a-ha sine siste utgivelser.

Når det er sagt så er Pet Shop Boys-låta «Listening» typisk melankolsk pop, som bare de kan det. Men det spørs om det ikke hadde vært bedre med en snakkesyngende Neil Tennant på vokal gitt, for Harket er jo, ja nettopp Morten Harket. Og i dette tilfellet ødelegger englestemmen selve riffet der de konkurrerer om oppmerksomheten i refrenget. Både riffet og stemmen er så fine at det må et mørkt element til for å skape rommet der en slik vakker popmelodi kommer til sin rett. Selv om Harkets variant av Kents «Kärleken väntar», omdøpt til «Burn Money Burn», er småfin, når den ikke opp til originalen, som jo i tillegg var en stor hit for ikke så altfor lenge siden. I motsetning til hos a-ha, er tempoet her raskt og nesten alle låtene har en 1999-følelse. Altså modulerte synther og trommer med klang, samt mye brutte akkorder, skapt for radio. Kanskje ikke så rart all den tid Osborne har gjort akkurat den lyden til sitt varemerke, med hell en rekke ganger.

Men skal det bli sving på sakene, så må det noe skittent til. Noe som kan bryte med det veldig fine og snille lydbildet, og den konstant lyse stemmen til Morten Harket. For pop er en kunstform som må funderes, planlegges og formuleres på rett vis. Det er nemlig mange feller å gå i. I lys av det er faktisk Harkets stemme innimellom til hinder for et friskere lydbilde. Det er som om fordi Harket er så flink til å synge, må han bruke stemmen for hva den er verdt, hele tida.

Isolert sett er elementene gode hver for seg. Harket kan jo synge, låtene er stort sett OK og produksjonen altså fin. Likevel blir resultatet ikke summen av dette. Selv med tilløp til dubstep og nestenhouse på «Just Believe It» og gitarriff på «When I Reached the Moon» blir rett og slett albumet for ensformig. Plata løfter seg noe etter noen lyttinger, men det må da gå an å plukke noen bedre låter? For her er det ingen «A Kind Of Christmas Card», eller andre opplagte singlekandidater, om vi ser bort fra «Burn Money Burn». Dermed blir «Out Of My Hands» en popplate med mye vellyd og enkelte småfine poplåter, men heller aldri noe mer.