KONSERT
Tom Petty & The Heartbreakers
Norwegian Wood




Tom Petty kom på scenen i det sola forsvant bak de store trærne i Frognerbadet. En perfekt kveld for "anything that's rock'n'roll" - en sang Petty imidlertid sto over denne gangen. Til å begynne med gikk han nesten tilbake til starten av karrieren, med "Listen To Her Heart", og slo tonen godt an for resten av den innholdsrike kvelden.

Tom Petty er den store attraksjonen på Norwegian Wood i år. Billettene har vært utsolgt siden før jul, og nærmere 9.000 sto tett i tett i bakken foran scenen i Frognerbadet. Det er nesten dobbelt så mange som da hans sist var i Oslo, i Spektrum for 20 år siden. Fraværet har gjort folk mer tent, stemningen er spent. Det er også ekstra mange lokale rockestjerner i publikum denne kvelden.

Jeg merket en viss motstand fra innbitte Petty-tilhengere da jeg i forhåndsomtalen i Dagsavisen forrige lørdag antydet at det hadde gått nedover med de nye sangene hans de siste 20 årene. Nå kom han med tre sanger fra sitt seneste album, det skal jo artister med respekt for seg selv gjøre, men ellers ingenting som er laget etter 1994. Petty har ei stor sangbok, og gjorde den litt mindre kjente "Here Comes My Girl" til en høytidsstund tidlig i settet. Likevel slår de mest kjente sangene best an: Han hentet fram igjen "Handle With Care" fra Traveling Wilburys, som slo godt an, selv med Scott Thurston i stedet for Roy Orbison i refrenget. "Don't Come Around Here No More" ble også et høydepunkt, selv uten Mad Hatter-hatten som liksom hører med i folks minner om sangen. Og i både "Free Falling" og "Learning To Fly" runget allsangen stemningsfullt i Frognerbadet.

Så mange år som Tom Petty har spilt med sine Heartbreakers skulle det bare mangle at de ikke spiller både tett og tøft. Ringende Rickebacker-gitar og feit orgellyd slår aldri helt feil. De liker å leke seg med gamle coverlåter, og gjorde en kort og energisk versjon av Bo Diddleys "I'm A Man", før Petty vendte tilbake til egne sanger. Jeg liker dem bedre i skamløs kraftpop enn i mer tradisjonell americana, men alle fikk sitt i løpet av denne konserten. Som dro seg mot slutten med "Refugee" og "Runnin' Down A Dream". Og sluttet ettertrykkelig etter to timer med heftige gitardueller i "Mary Jane's Last Dance". Og paradelåten "American Girl" som det fantastiske punktumet som fikk mange til å føle seg 35 år yngre.

Norwegian Wood er skapt for slike kvelder. En solid oppvising i rockhistorie, med energi og spilleglede i god behold etter alle disse årene. Tom Petty bør ikke vente 20 år til neste gang.