ROCK

Motorpsycho

«Behind The Sun»

Rune Grammofon

Motorpsychos nye følger tett på «Still Life with Eggplant», både i tid og musikalsk rom. Motorpsycho låter igjen både heavy, psykedelisk og progressivt, sterkt inspirert av gamle sjangere, som de kunnskapsrikt og fantasifullt leker seg med akkurat som de vil. Også med et humør og tilløp til ironi som vi ikke finner hos så mange mer sjangertro utøvere. Og igjen er svensktrønderske Reine Fiske med som ekstra gitarist. Og ekstra mellotronist, som et signal om hvor det bærer.

Veldig mye av denne plata bærer preg av 70-tallet. Mellotronen, riffingene, koringene, men de kommer fra forskjellige deler av rockhistorien, slik at uttrykket fortsetter å være motorpsykotisk. Aller mest på instrumentale «Kvæstor», som blir et infernalsk tyngdepunkt midt i albumet. Med trommesolo også.

Bare én låt er ganske lang denne gangen: 12 minutter med «Hell, part 4-6: «Traitor/The Tapestry/Swiss Cheese Mountain». «Hell 1-3» var på den forrige plata. Om Hell er selveste helvete eller togstasjonen litt nord for Trondheim går ikke klart fram av låten. «Hell 7» kommer helt til slutt, med undertittelen «Victim Of Rock». Her hører vi gruppa fullstendig oppslukt i rock, der de ender i et inferno av gitarer, litt sånn som Lou Reeds grensesprengende solo på Velvet Undergrounds «I Heard Her Call My Name».

«Victim Of Rock» er sikkert en god beskrivelse av tilstanden til Motorpsycho. De har veldig mye erfaring å spille på, så mye de kan, men likevel er tungrocken fortsatt et fundament for alle utskeielsene. Derfor er det nye albumet også Motorpsycho på sitt litt forutsigbare. Etter å ha sett dem spille Gallagher And Lyles søte «Stay Young» på NRKs «Trygdekontoret» forleden, er det fristende å ønske seg en helt annerledes Motorpsycho-plate neste gang.