ROCK

Green Day

«¡Uno!»

Warner

 

Green Day gikk fra verdens enkleste punk-formel til å plutselig komponere rocke­operaer av Bono-proporsjoner. Begge deler fungerte, men bandet mistet mange av sine opprinnelige fans idet de vandret over i mer pompøse musikkmarker. Med «¡Uno!» ser det ut som bandet har bestemt seg for å gå tilbake til sine poppunk-røtter. Eller, ikke helt, for «¡Uno!»er første del av en trilogi bestående av albumene «¡Uno!», «¡Dos!» og «¡Tres!». De klarer åpenbart ikke å legge fra seg den konseptuelle biten, men musikkformen på «¡Uno!» er svært enkel: 12 kjappe spor med punkpop, korte hooks og frekke tekster.

Prosjektet har en slags punk-ånd over seg, for tre utgivelser på under et år vil neppe generere særlig inntekt. Eventuelt vitner det bare om stormannsgalskap. Bandets to siste album, «American Idiot» og «21st Century Breakdown» bød på svært politiske tekster, med særlig harde angrep på den amerikanske drømmen. Stemningen på «¡Uno!» er langt lystigere, med gladspor som «Sweet 16» og «Carpe Diem». Medlemmene i Green Day har bikket 40, de er gift og har barn. ««¡Uno!» låter dermed som en slags 40-årskrise, men en god en. Borte er de politisk kritiske tekstene (så å si), tilbake står Billy Joe Armstrong og undrer hvor festen ble av.

Generelt bikker tekstene mer mot materialet man finner på Green Day sine første album: fyll, fest og generell livsangst. Sånn sett hører de mer ut som «seg selv» enn hva de har gjort på flere år, men gruppa har også mistet mye av sin opprinnelige brodd et sted inne i popmaskineriet.

Kombinasjonen enkel poppunk og ingen brodd resulterer ofte i svært dårlig musikk, noe som også er tilfellet på et par av låtene her. «Kill the DJ» og «Stay the Night» er fantastisk forutsigbare, men så finner du spor som «Let Yourself Go» og «Loss of Control» som minner deg om hvor glad du faktisk ble de første gangene du hørte på Green Day! Sånn sett vil «¡Uno!» sikkert appellere til gamle fans i større grad enn deres to siste album gjorde.

kultur@dagsavisen.no