POP

Mumford & Sons

«Babel»

V2 Records

For tre-fire år siden stakk Mumford & Sons seg fram på Londons folkrock-scene med smittende spilleglede, fengende vokalharmonier og svære refrenger. Den hese stemmen til Marcus Mumford ga musikken snev av mannlig melankoli, samtidig som låtene sprudlet over av gladbanjo. Hva var dette? Tweed-americana? Urban folkrock? Brit-country? Mumford & Sons hadde noe eget. Medgangen kom så brått at kvartetten ikke engang eide egne instrumenter da de fikk kontrakt og skulle spille inn debuten «Sigh No More». Den er full av låter som gjør godt i ører og hjerte.

På gruppas andre plate virker særpreget imot dem. De har ikke endret på vinnerformelen, tatt ett skritt videre. I stedet låter Mumford & Sons som dyktige musikere uten repertoar. De er lett å gjennomskue. Sangene går fra trav til full galopp og tilbake igjen. De starter i det rolig ettertenksomme for så å bygge seg opp til mektige refrenger, gang på gang. Det låter ensidig og innøvd, og når gruppa synger «I Will Wait» (på henne) høres de ut som pubtrubadurer som sier det til alle damer de møter på landeveien. London-countryen er visst erstattet med Nashville. Verst er det når gruppa legger bort banjoen og fela, og går rett inn i David Gray-tåka.