Thurston Moore
Sjøsiden, Øyafestivalen
Publikum: ca. 2000
«See ya next time» hilset Thurston Moore, etter den suverent støyende finalen på det som må ha vært hans sjuende eller åttende opptreden på Øyafestivalen. To av dem har vært triumferende konserter på hovedscenen med Sonic Youth, bandet gitaristen grunnla sammen med Kim Gordon og som ble ett av de mest innflytelsesrike i amerikansk rock de siste 30 årene. Men som nå er blitt noe av en såpeopera, etter at ekteparet Moore/Gordon annonserte at de skulle skilles, uten at noen helt tør å si at Sonic Youth dermed er historie. I fjor ga Moore ut en flott folk-inspirert soloskive, «Demolished Thoughts», men virket ikke særlig interessert i å spille fra den. Til Øya kom Moore med et nytt band kalt Chelsea Light Moving, veeeldig New York-coole, med sanger om William Burroughs og Frank O‘Hara.
De vekslet mellom korte punk-aktige snutter og lengre, dels improviserte låter, men uten det telepatiske samspillet til Moores forrige band. Moore spøkte og moret seg både under og mellom låtene, og fortalte spøkefullt hvordan han var født med en fuzzboks i munnen - «and the rest is history». På samme måte leker han med statusen som alternativ gitarhelt med sin parodisk breibeinte rockist-posituren, og soloene som alltid bryter sammen i støy. På Yoko Ono-hyllesten «Ono Soul» (fra soloplata «Psychic Hearts», 1995) fikk han inn mangeårig venn og samarbeidspartner Mats Gustafsson på saksofon, som blåste dype basstoner og tilførte en tyngde som mye av konserten hadde manglet. Ikke en av Moores beste dager på Øyafestivalen, men sprekt nok til å ønske ham velkommen tilbake neste år eller noe.
PS Når han først var her, gjorde han også en intimkonsert på Parkteatret under Øyanatt.
karakter 4
