4
KOMEDIE/DRAMA
"En due satt på en gren og funderte over tilværelsen"
Manus og regi: Roy Andersson
Sverige/Tyskland/Norge/Frankrike, 2014
Det er noe de ulykkelige figurene i filmen sier støtt og stadig på telefonen, til en ukjent mottaker i den andre enden, med en total mangel av entusiasme eller oppriktighet i stemmen. Kanskje vi innerst inne ikke ønsker at noen har det bedre enn oss selv, og kan ifølge Roy Andersson finne trøst i at ingen av oss egentlig har det noe særlig bra. «En fugl satt på en gren...» er den tredje og siste delen i Anderssons trilogi «om å være menneske», som ble tildelt Gulløven i Venezia tidligere i høst. Etter forgjengerne «Sanger fra andre etasje» (2000) og «Du levande» (2007) begynner vi å bli i overkant fortrolig med Anderssons særegne estetikk, formet av nærmere 25 år som reklamefilmskaper. «En due satt på en gren…» gir oss nok en samling med absurde, møysommelig komponerte, løst sammenhengende, statiske snutter filmet i studio, i en stil som er blitt synonymt med Andersson. Preget av apatisk hjelpeløshet, nattsvart humor og svensk folkehjemmisere i utvaskede farger, som om vi er vitne til et sketsjshow sendt fra en veldig deprimerende parallelldimensjon. Noen av disse scenene er temmelig festlige, andre føles en smule poengløse, pretensiøse og langdryge - og enkelte er helt glimrende. Flere er alt sammen på en gang.
«En due satt på en gren…» setter stemningen med tre innledende dødsfall, deriblant en mann som har kollapset i kafeteriakøen på en ferge. Problemer oppstår fordi mannen rakk å betale for måltidet sitt før han vandret videre, så hva skjer nå? Et godt eksempel på at en manns død kan være en annen manns gratis folkøl. Fergekapteinen dukker senere opp i et annet scenario, der han prøver seg som frisør uten kvalifikasjoner og «gjør så godt man kan» mens en livredd kunde sniker seg ut. Figurene går inn og ut av disse tablåene, og dukker stadig opp i bakgrunnen. Mest prominente er de sørgelige bestevennene Sam (Nisse Vestblom) og Jonathan (Holger Andersson), som subber molefonkne rundt i flere segmenter mens de prøver å selge stusslige morosaker «for å spre glede». Det går sånn passelig bra. Deres tre varer er: vampyrtenner (i to størrelser), den gamle firmafestklassikeren Latterposen, samt en ny artikkel de har stor tro på: den helt redselsfulle gummimasken «onkel entann». De ender opp ruinerte på et hospits, men har i det minste hverandre. Vi møter den brunstige flamenco - lærerinnen som har forelsket seg i en av elevene sine. Senere kan vi skimte at hun får hjertet sitt knust i vinduet til en restaurant, mens en tafatt yrkesoffiser prøver å finne ut hvor middagsavtalen hans har gjort av seg.
De mest minneverdige øyeblikkene dreier seg om tidsreiser. En brun bule tar et hopp tilbake i tid til 1943, noe som resulterer i et livlig sangnummer med halte Lotta (Charlotta Larsson). Kong Karl XXII (Viktor Gyllenberg) og hans hær er på vei til slagmarken i Poltava for å gi den lumske russeren en lærepenge, da hans majestet tar en tur innom en lokal bar 307 år frem i tid. Kvinnene blir kjeppjaget ut av lokalet, en stakkar ved spilleautomatene blir pisket til skrekk og advarsel, og så sprader den selvsikre, feminine kongen inn i bula mens han sjekker opp en mannlig servitør. Hovmodet står for fall da dette felttoget lider et knusende nederlag, og kongen er pent nødt til å vente på sin tur til toalettet mens krigsenkene hulker sårt rundt ham. Andersson brukte angivelig flere måneder bare på å spille inn denne scenen, som inkluderer en enorm mengde statister til hest og en fantasifrodighet resten av filmen sliter litt med å leve opp til.
Et annet høydepunkt er en slags drømmesekvens som kunne ha kommet rett fra Anderssons kortfilm «Härlig är jorden», der avskyelige overgrep skaper vakker musikk, og det banalt hverdagslige kolliderer med umenneskelige dyreforsøk. Eller kanskje det nettopp er Anderssons poeng; at alt dette er dypt menneskelig. Det tarvelige, det stusslige, triste, komiske, stakkarslige, håpløse og de små øyeblikkene av menneskelig varme - alt sammen er en del Anderssons syn på tilværelsen som homo sapiens. Jeg kan ikke si at jeg helt deler denne eksentriske filmskaperens livsanskuelse, men «En due satt på en gren…» har virkelig noen gullkorn. Mye mer ujevn enn de to foregående filmene, men allikevel en viktig del av helheten. Enkelte vil finne alt dette fryktelig morsomt, andre vil finne det forferdelig trist. Men sånn er jo livet.