KUNST
Det er sjelden det er så moro å gå på kunstutstilling som med utstillingen «Tellus tell us». Jon Gundersen (født 1942) og Elise Storsveen (født 1969) har gjort om de to overlyssalene i Kunstnernes Hus til et «wunderkammer», et forskningssenter og skulptur- og bildegalleri som inviterer til lek og fordypelse, til glede og forundring. Dette er en utstilling som garantert treffer publikum uansett alder. Her er det mer enn nok for både store og små.
De to kunstnerne er far og datter, og de har fulgt hverandre i en kvinnealder. Begge er notoriske samlere, den ene av ting, den andre av bilder.
Jon Gundersen har lenge vært kjent for sine underfundige skulpturer der han setter sammen objekter i usannsynlige kombinasjoner, som en stein med glidelås eller en dukkehånd som stikker ut av en bærplukker. Humor er hans røde tråd, og den høyre overlyssalen er full av hans skulpturer, kunstverk som utfordrer våre konvensjoner og som morer vår fornuftssans. På veggene henger forstørrelser av vitenskapelige svart-hvite fotografier i utvalg ved Elise Storsveen, bilder som i denne sammenhengen snur vitenskapens dogmer på hodet.
Selv om betegnelsen er veldig fjern for en mann som Jon Gundersen, er hans «mesterverk» skulpturen «Tabula rasa». Begrepet brukes i betydningen at menneskets bevissthet ved fødselen er som en renvasket tavle, og skulpturen er et bord med en rad fint innbundne bøker som sakte skyves ut over kanten. Ved nærmere studium blir ironien tydelig da det viser seg å være et oppslagsverk over tyske patenter, en type kunnskap som i mange tilfeller går ut på dato forbausende fort.
Slike perspektiver blir enda tydeligere i venstre overlyssal. Den er innredet som en lesesal med ti bord med vertikal midtplate, slik at det blir tjue deler. Dette er det store samarbeidsprosjektet der de to har plukket godbiter fra sine omfattende lagre. Hver del har et tema, og det er forbausende hvilke konstellasjoner som oppstår av bilder, bøker, gjenstander og kunstverk når de to makkerne jobber sammen. Jeg har allerede vært der tre ganger, og stadig dukker det opp nye overraskelser.
«Lesesalen» begynner i universet og ender i kunsten, med en konfliktfylt midtdel der familieliv møter kunstens utfordringer. Titlene varierer fra det konkrete, som «Atomet og vi», «Kristianiafeltet» og «Med barna på badestranden», til det smått absurde, som «Instinktets mysterier» og «De nyeste kunstretninger og smitsomme sindslidelser». Titlene er hentet fra bøker og trykksaker som inngår i installasjonene.
Titler er i det hele tatt vesentlig i dette kunstneriske universet. Jon Gundersen bruker dem bevisst for å utvide opplevelsen av kunstverket. Hvilke muligheter som ligger i sjongleringen med ord finner vi et godt eksempel på i utstillingens tittel: «Tellus tell us» kan oversettes med «Jorden, fortell oss» - en konkret tittel som passer aldeles utmerket på det mangfoldige innholdet i «Lesesalen». Men det er også et ordspill med snert, fordi Jorden i bunn og grunn er et umælende «vesen» som ikke kan fortelle oss noen ting.
Tidligere nevnte «Tabula rasa» viser seg som et nøkkelverk i denne utstillingen. For det det hele dreier seg om er spørsmålet om hvordan vi samler kunnskap og hvordan vi bruker den. Blant mye annet tar denne utstillingen for seg alt det unyttige, det som har vist seg å havne på historiens skraphaug. Bilder og gjenstander som får et komisk skjær når Jon Gundersen og Elise Storsveen plasserer dem i nye og overraskende sammenhenger. Eller med deres egne ord: «å svare på spørsmål som ikke har blitt stilt».
De senere årene har mange samtidskunstnere interessert seg for encyklopedisk kunnskap. Senest på Venezia-biennalen i 2013 kunne vi se utstilling etter utstilling som samlet, organiserte og kategoriserte. Fordelen med en leksikalsk tilnærming er at du oppdager ting du ikke visste du var interessert i. Det er det som gjør det så fascinerende å dykke ned i Jon Gundersen og Elise Storsveens univers. De hadde gjort det usedvanlig bra på fjorårets Venezia-biennale - hadde noen gitt dem sjansen.