Kultur

Fint lite fengende

En fjollete flopp med et klossete manus og håpløs dialog.

Dagsavisen anmelder

2

THRILLER

«The Good Lie»

Regi: Atom Egoyan

Canada, 2014

En canadisk auteur prøver seg på en kommersiell, kompleks, vinterkald kidnappingsthriller med en Hollywood - stjerne i hovedrollen, og resultatet er skikkelig vellykket. Men vi er ikke her for å snakke om Denis Villleneuves Oscar - nominerte «Prisoners» (2013), dessverre - og er nødt til å nøye oss med denne stusslige etterligningen av hans landsmann Atom Egoyan, som har skrevet, produsert og regissert «The Captive» selv. Historien er løst basert på den britiske internettserien «The Escapee», som kan ses i små doser på YouTube. Trolig et bedre alternativ enn denne feilvurderte, fjollete floppen, som med god grunn ble buet grundig ut under verdenspremieren i Cannes. Filmen hopper rundt på tidslinjen i en form som innledningsvis er desorienterende, men vi får gradvis grepet om handlingsforløpet.

En formiddag etter kunstløpstreningen forsvinner niåringen Cass (Alexia Fast) sporløst fra baksetet av familiens stasjonsvogn, mens faren Matthew (Ryan Reynolds) er inne i en butikk for å kjøpe pai. Politietterforskerne Nicole (Rosario Dawson) og Jeffrey (Scott Speedman) mistenker innledningsvis at pappa Matthew har solgt datteren for å betale gjeld (!!), og de gjør av uforklarlige grunner livet hans til et enda mørkere mareritt. Mamma Tina (Mireille Enos) klandrer også ektemannen, uten å ane at en ond skikkelse observerer henne fascinert på avstand via skjulte overvåkingskameraer. Vi får umiddelbart vite at en åtte år eldre Cass fortsatt er i live, fanget i kjelleren til den pedofile operaentusiasten Mika (Kevin Durand). Han er den typen utstudert teatralsk tegnefilmskurk som hadde glidd rett inn i en dårlig episode av «Gotham», og bare understreker hvor langt ute på viddene Atom Egoyan er denne gangen.

Egoyan har samlet sammen en solid rolleliste, som trolig har latt seg lokke av den prisbelønte filmskaperens respektable renommé mer enn hans oppsiktsvekkende klossete manus. De er alle belastet med håpløst dårlig dialog, men det går verst utover Mireille Enos - som er nødt til å lire av seg noen virkelig pinlige replikkpuddinger, mens hun samtidig vrenger ut noen veldig såre følelser. Overraskende nok er det faktisk Ryan Reynolds som kommer best ut av filmen. Fyren har filmbransjens verste teft når det gjelder å plukke ut prosjekter, men han gjør et høvelig troverdig portrett av en far fanget i et mareritt. Filmen rundt ham er imidlertid fullstendig i manko på troverdighet; en imponerende ulogisk, anemisk klisjéfest sterkt preget av Egoyans totale mangel på fingerspissfølelse for thrillersjangeren.