DOKUMENTAR
«Woody Allen: A Documentary»
Regi: Robert B. Weide
USA, 2011
«Despite all these lucky breaks, why do I still feel like I got screwed somehow?»
Fram til i fjor kunne man saktens spørre seg om Woody Allen har vært for produktiv; om hans årlige filmer kommer så jevnt, trofast og trutt at vi tar ham som en selvfølge. Ville vi rett og slett ha satt større pris på filmene hans hvis det var færre av dem? Noe forandret seg imidlertid med «Midnight in Paris», som ble ønsket velkommen med overraskende stor entusiasme – og endte opp som den største kassasuksessen i Woodys karriere. Denne dokumentaren kommer derfor til helt rett tid: mens Allen nyter en ny oppblomstring av respekt og interesse, og bare noen uker før han er kinoaktuell igjen med den romantiske komedien «To Rome With Love». En glimrende anledning til å se tilbake, reflektere litt og ta opp status. Noe jeg er ganske sikker på at Woody Allen selv hater tanken på.
Robert B. Weide (sånn ellers sjefsprodusent og regissør av TV-komedien «Ingen grunn til begeistring») gir oss en bra innføring i Woodys livsverk så langt.Han har fått overraskende god tilgang til en filmskaper som er mest kjent for å ville være i fred. «Woody Allen: A Documentary» er en tradisjonell blanding av snakkende hoder, arkivopptak, intervjuer, filmklipp og TV-opptredener. Framgangsmåten er alt annet enn revolusjonerende, men filmen er tett redigert og engasjerende hele veien. Allen bidrar selv med avslappede intervjuer, og tar oss med på en rundtur til stedene som preget oppveksten hans i Brooklyn. Vi følge hans mandagsritual med å spille klarinett på Carlyle Cafe, og Woody viser oss den femti år gamle skrivemaskinen han har skrevet hvert bidige filmmanus på. Det er påfallende hvor nøktern, selvkritisk og beskjeden 76-årige Allen er i disse intervjuene, og ikke på en måte som virker påtatt, kokett eller uærlig.
Den mest interessante delen av «Woody Allen: A Documentary» kommer i den første halvparten, som kartlegger Allens start som tekstforfatter og stand up-komiker. Weide har gravd opp mye merkelig stoff fra den tiden Allen gjorde det aller meste for å komme på TV («jeg eide ikke skam», som han selv sier) – alt fra å bokse med en kenguru til å synge duett med en hund. Klippene fra hans stand up-opptredener på starten av sekstitallet er også en brillefin påminnelse om hvor fantastisk gøyal Allen kan være, og ikke bare i hans «tidlige, morsomme filmer». Denne dokumentaren surfer naturligvis raskt innom dem, også. Deriblant «Take the Money and Run», «Bananas» og «Sleeper», men vier av naturlige årsaker mest tid til «Annie Hall», «Manhattan» og Allens første flopp: Fellini-inspirerte «Stardust Memories». Denne dokumentaren raser raskere igjennom de siste tretti årene, men får med seg Mia Farrow-perioden og tabloidskandalene som fulgte i kjølvannet av det bitre oppbruddet deres.
Farrow ville av naturlige årsaker ikke la seg intervjue til filmen, men det gjør til gjengjeld de fleste andre som har vært involvert i Allens karriere: fra Diane Keaton og Sean Penn til Mira Sorvino og Scarlett Johansson. De ramser opp årsakene til hvorfor Allen har fått sitt rykte som en av de fremste regissørene for skuespillere, selv om han holder dem på en armlengdes avstand. Det er uansett oppsiktsvekkende hvor god tilgang Weide har fått til Woody Allens liv. Særlig med tanke på hvor hemmelighetsfull Allen vanligvis er når det gjelder sin kreative prosess, og hvor strengt han bevokter manusene sine. Han er ikke akkurat en filmskaper som vanligvis deltar i «bakom»-dokumentarer eller kommentarspor til DVD-utgivelser. Vi får likevel være med under innspillingen av «You Will Meet a Tall Dark Stranger», der en synlig nervøs Josh Brolin sliter med å kommunisere med regissøren.
Alt dette er mest fascinerende for fansen, men fungerer også som en påminnelse om hvor bemerkelsesverdig denne fyren egentlig er. Hvem andre har gitt oss en ny film hvert år siden syttitallet, og laget dem alle med total kreativ frihet? I en karriere som spenner over nesten femti år har Woody Allen utforsket sex, samliv, skyld, ateisme, filosofi og dødsangst fra en helt unik synsvinkel. Langt fra alle filmene hans er innertiere, men de er alle deler av en helhet som er imponerende - og etter å ha sett «Woody Allen: A Documentary» får man lyst til å se mange av disse filmene igjen.
Denne kinofilmen er en redigert versjon av en todelt TV-dokumentar som ble laget for PBS-serien «American Masters», og om noe kunne man ønske at man hadde inkludert enda mer av materialet fra den over tre timer lange TV-versjonen. «Woody Allen: A Documentary» hører uansett best hjemme på en bonusdisk til en fremtidig Blu-ray-boks med Woody Alles beste filmer (hint, Warner!), og ikke på kino.
