SCI-FI
«Men in Black 3D»
(«Men in Black III»)
Regi: Barry Sonnenfeld
USA, 2012
Så ja, back in black, etter langt om lenge. Jeg vet sannelig ikke om noen på kloden har ventet i åndeløs spenning på det tredje kapittelet i sagaen om «Men in Black», men en old school-oppfølger som dette skiller seg unektelig ut i havet av superhelter. Denne filmserien har også sitt opphav fra en tegneserie, selv om de færreste har lest den. Undertegnede inkludert. «Men in Black»-serien er uansett først og fremst forbundet med Will Smith og Tommy Lee Jones, og denne tredje filmen holder fokuset på hovedpersonene. La gå at sistnevnte er delegert til et gjestespill på toppen et kvarter, og til stor del blir portrettert av Josh Brolin. Noe som faktisk er en forbedring!
Det groteske romvesenet Boris (Jermaine Clemet) har flyktet fra et toppsikret fengsel på månen, og er ute etter sin søte hevn på agenten som arresterte ham for over førti år siden. Boris akter ikke bare å dra tilbake i tid for å drepe Agent K (Tommy Lee Jones), men også å utslette hele jordkloden. Siden sist har byråsjefen Zed (spilt i de to første filmene av hurragutten Rip Torn) dødd, og jobben hans er overtatt av Emma Thompson. Plutselig er Agent Js (Will Smith) gamle makker K sporløst forsvunnet, og hele hans eksistens er hvisket vekk av den onde rakkeren Boris. J er dermed nødt til å reise tilbake i tid for å redde livet til partneren, og drar til slutten av sekstitallet - der han slår seg sammen med en yngre utgave av Agent K (nå spilt med stort hell av Josh Brolin). Siden året er 1969 spiller oppskytningen av måneraketten Apollo 11 en sentral rolle, det samme gjør Andy Warhol.
Både Barry Sonnenfeld og Will Smith kunne saktens trenge en skikkelig hit. Regissøren har ikke vært å se på kino siden den forrige «Men in Black»-filmen kom for ti år siden, mens Big Willie Smith har hatt fire sabbatsår etter floppen med dramaet «Seven Pounds». Det er ikke akkurat at godt tegn at innspillingen av «Men in Black 3D» startet uten et ferdig manus. Skuespillere ble jevnlig byttet ut, og halvveis ut i opptakene stanset hele produksjonen i fire måneder, mens et kobbel med manusforfattere febrilsk prøvde å komme opp med en slutt på historien. Dette høres ut som en oppskrift på katastrofe, men med tanke på de kaotiske omstendighetene fungerer «Men in Black 3D» over all forventning. Alt styret med manuset har faktisk gitt resultater, og historien fungerer overraskende bra - til tross for alle paradoksene som følger i kjølvannet av tidsreiser og sjonglering med parallelldimensjoner. At filmen er i tre dimensjoner kan virke som et utslag av ren desperasjon, men Sonnefelds hyperaktive kameraføring gjør seg faktisk helt bra i 3D.
Effektmesteren Rick Baker har skapt noen skikkelig oppfinnsomme romvesener her, fra den milde flerdimensjonale skapningen Griffin (Michael Stuhlbarg), til beistet Boris. Siden den newzealandske moromannen Jermaine Clemet («Flight of the Concords») spiller sistnevnte kunne man tro at Boris var en gjøglete tøyseskurk, men han er en høvelig skrekkinngytende, seriøs trussel. En demonisk Hell’s Angel som har en livsfarlig parasitt skjult i en vaginaformet åpning i høyre håndflate, og bærer et rasende nag fordi Agent K skjøt av ham venstrearmen. En motstander helt på nivå med Vincent D’Onofrios Edgar the Bug fra første film. «Men in Black 3D» holder allikevel fokuset på forholdet mellom de to hovedpersonene (noe som unektelig går på bekostning av Emma Thompson og hennes yngre motsvarighet Alice Eve), og filmen gir oss endelig svaret på hvorfor den grinete veteranen K egentlig rekrutterte J inn i MiB-byrået. Slutten er faktisk høvelig gripende, og ganske snedig.
Will Smith har ikke helt den samme selvsikre sjarmen som for femten år siden, men han løsner betydelig opp så fort Josh Brolin entrer historien. Han er utvilsomt «Men in Black 3D»s store trumfkort, og gjør en vittig parodi på den gamle grinebiteren Tommy Lee Jones (en imitasjon han muligens perfeksjonerte under deres tid sammen på Coen-brødrenes «No Country for Old Men»). Brolin spriter opp hele filmen med en energi den virkelig trenger, og samspillet ser ut til å vekke Big Willie opp fra den selvtilfredse dvalen. Jeg er fortsatt ikke helt overbevist om at det finnes nok «Men in Black»-fans til å legitimere en forsinket tredje del, men den overgår i alle fall de lave forventningene uten problemer. Ikke like frisk som den første filmen, men uendelig mer vellykket enn «Men in Black II». Så fortsatt temmelig jiggy.
kultur@dagsavisen.no
