DOKUMENTAR
«Til ungdommen»
Regi: Kari Anne Moe
Norge, 2012
HAUGESUND (Dagsavisen): Det måtte bli slik, men spørsmålet er om dokumentarfilmen hadde stått seg bedre gjennom et klarere valg av retning når det åpenbare dilemmaet var et faktum.
Som tidligere leder for Sosialistisk Ungdom har regissør Kari Anne Moe nærgående kjennskap til norsk ungdomspolitikk, og i de fire ungdommene Johanne Butenschøn Lindheim (AUF), Sana El Morabit (SU), Henrik Wangberg (FpU) og Håkon Veum (H) har hun funnet stemmer som går rett til hjertet. På hvert sitt vis er disse personligheter som i kraft av seg selv både bekrefter det inntrykket vi har av hvert enkelt parti, men som også knuser mytene om hvilke meninger som ligger bak.
Når man ser Henrik Wangberg ta selvkritikk på vegne av Frp på stand etter 22. juli-angrepene, gir det et like stort håp som når Sana tør opp under sin første debatt og går fra å være en fiklende, nervøs tenåring til en meningssterk kvinne i et multikulturelt samfunn. Alle er de representanter for den avgjørende demokratiske mentaliteten som skal prege norsk politikk, samtidig som Moe går tett på dem også privat. Dette gir nære portretter av fire helt vanlige ungdommer og deres familier som sommeren 2011 får tilværelsen snudd opp ned. Det skulle ikke bli noen skolevalg.
«Jeg overlever», sier Johanne i telefonen før kamerateamet forlater Utøya. Hun snakker om regnet. Datoen er 22. juli. Johannes usminkede, kvarterlange fortelling inn i kameraet om hvordan hun bare tre timer senere flyktet, gjemte seg, overlevde, men så ungdommer bli skutt rett foran seg, er filmens sterkeste og vondeste sekvens. Johanne blir naturlig filmens fremste profil, også fordi hun er den som i størst grad endrer personlighet i takt med hendelsene filmen dekker. På det viset fanger filmen også etterskjelvet av 22. juli, og hvordan hendelsen fortsetter å prege den generasjonen som ble hardest angrepet.
Filmens første halvdel framstår som en tradisjonell og skjematisk dokumentarfilm om fire ungdommer og deres politiske engasjement. 22. juli utgjør et søkk i filmen, gir den totalt ny retning og gjør den til noe helt annet. Her blir den like mye en dokumentasjon over nasjonens takling av angrepene og sorgprosessen, både den kollektive og den individuelle. Naturlig nok blir alt annet uvesentlig, og det er tydelig at for noen av de medvirkende blir også deltakelsen i filmen mindre viktig enn å forholde seg til tragedien. Slik blir dette to filmer. Hver for seg er de to halvdelene gode, men filmatisk sett er den andre delen den mest interessante, mens regissørens visjon og tanke i størst grad lar seg identifisere i den første. Dette skaper en underlig og ikke helt vellykket dualitet, men samtidig er det vanskelig å se hvordan Moe kunne løst dette på en annen måte. Mulig er ikke den rent kronologiske veien den eneste opplagte. Uansett sitter du igjen med et stort hjerte for de fire det handler om og det de står for. Fire unike sjeler som til sammen utgjør selve essensen av det norske samfunnets framtid. Det gir håp og forventning.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
l «Til ungdommen» har ordinær kinopremiere 31. august.
