Action
«Safe»
Manus & regi: Boaz Yakin
USA - 2012
Han gir oss det vi forventer, og holder det han lover. Jeg har aldri blitt særlig overrasket av en Statham-film (med mulig unntak av de sprøyte gale «Crank»-filmene), men heller aldri skuffet. Jeg har dessuten aldri opplevd at Statham har gjort en direkte dårlig skuespillerprestasjon. Han underspiller, benytter seg av styrkene sine og spiller varianter av den samme rollefiguren i hver bidige film - men han gjør det på en kyndig, karismatisk måte. «Safe» gir oss enda mer av det samme, og gjerne for meg. Dette er nok en safe Statham-film, som samtidig tilfører formelen et par nye elementer. For det første spiller Statham en mer sårbar, skakkjørt skikkelse denne gangen - og partneren hans er en liten jentunge. Ja, det høres illevarslende ut, men «Safe» er ikke akkurat noe sentimentalt «feel good»-drama.
Luke Wright (The Stath) er en mann som har mistet alt. En søppeltømmer og «cagefighter» som ved et uhell dengte den siste motstanderen sin inn i koma med et velplassert slag. Den russiske mafiaen tapte millioner på kampen, og tok sin grusomme hevn. Lukes elskede kone ble myrdet, og hele livet hans ligger i ruiner. Nå bor Luke som hjemløs på gata i New York, og er på randen til å begå selvmord da han får øye på en livredd jentunge som blir jaget av skumle menn. Hun er den kinesiske tolvåringen Mei (Catherine Chan), et matematisk geni som er presset til å jobbe for Triaden (altså den kinesiske mafiaen, ikke handlesenteret på Lørenskog). Foreldreløse Mei har en komplisert tallkombinasjon i hodet sitt, som alle skurkene i New York ser ut til å være ute etter. Luke redder pikebarnet, og snart har de den russiske mafiaen, Triaden og New Yorks korrupte politistyrker i hælene. Luke viser seg heldigvis å ha en fortid som profesjonell drapsmann - noe som leder til mye stump vold, ville biljakter, brutale slåsskamper, skuddvekslinger, gaffeldrap og et tresifret antall døde skurker.
Undertegnede har en svakhet for denne typen «old school»-action, uansett hvor sjangertro de måtte være. Jeg har allikevel størst sans for de Statham-filmene som våger å ta litt større sjanser (som for eksempel «The Bank Job» og «The Killer Elite») - men man må bare respektere at The Stath har funnet en formel som fungerer. Han er en pålitelig leverandør av kvalitetsunderholdning for far, og følger respektfullt i fotsporene til fortidens tøffinger. «Safe» er en film som Charles Bronson eller Clint Eastwood kunne ha laget på syttitallet. Å slenge en liten jentunge inn i denne formelen burde være en oppskrift på katastrofe, men det er slett ikke noe søtt over forholdet mellom Mei og Luke i «Safe». Hun er en pragmatisk liten nerd som har vært vitne til noen fryktelige voldsomheter, mens Luke er en illeluktende uteligger med mangelfull erfaring når det gjelder barnepedagogikk. De trenger hverandre, men filmens totale mangel på sentimentalitet og føleri er kilde til en del selvironisk humor.
Jeg vet ikke hvor etisk forsvarlig det er å plassere et lite barn inn i scener der folk for hjernene blåst ut og blir brutalt plaffet ned i Sam Peckinpah-stil - men jeg går ut ifra at sånt ble fikset med hjelp av snedig redigering og spesialeffekter. Actionscenene i «Safe» er velregisserte og energiske, uten sjenerende misbruk av veivete kameraføring. Godt hjulpet av Jason Stahams overbevisende fysiske ferdigheter når det gjelder rumpesparking. Plottet rulles ikke akkurat ut på en elegant måte: den første halvtimen er et sammensurium av tilbakeblikk, tidshopp og knotete historiefortelling (som har lånt en del elementer fra Bruce Willis-thrilleren «Mercury Rising» og Sørkoreanske «The Man From Nowhere») - men «Safe» har bra framdrift, mye energi og livlige actionsekvenser. Alt man kan forvente fra en Statham-film, og litt til.
