THRILLER
«Man on a Ledge»
Regi: Asger Leth
USA, 2012
Vel, tittelen lyver ikke. Det står en mann på kanten, og han står der under store deler av spilletiden. «Man on a Ledge» er et snedig konsept, som sklir ut i total idioti mot slutten. Filmen ser ut til å ha tatt sitt utgangspunkt i den gamle Henry Hathaway-klassikeren «Fourteen Hours» fra 1951, ispedd noen elementer tatt fra «Phone Booth». Kompetent regissert av danske Asger Leth; som er sønn av filmskaperen Jørgen Leth, jobbet sammen med Lars von Trier på «De fem benspænd» - og som sto bak den prisbelønte dokumentaren «Ghosts of Cite Solei» (2006).
Nick Cassidy (Sam Worthington) tar inn på en av Roosevelt Hotels finere suiter i New York. Spiser en stor frokost på rommet, tørker av fingeravtrykkene sine fra alle overflater, og skriver et selvmordsbrev. Så åpner han vinduet, og går ut på avsatsen, 21 etasjer over Manhattan. Klar til å hoppe, med ingenting å tape. Mens menneskemassene begynner å samle seg på gateplan får vi et flashback som avslører at Nick er en tidligere politimann dømt til tjue års fengsel, og han har rømt fra Sing Sing for å renvaske seg - eller eventuelt dø i forsøket. Han forlanger å få snakke med politiforhandleren Lydia Mercer (Elizabeth Banks), selv om hennes siste forhandling endte med en død politimann. Lydia aner at mannen på kanten pønsker på mer enn han forteller, noe som muligens involverer en diabolsk eiendomsmogul spilt med stor entusiasme av Ed Harris. Vi bør holde oss for gode til å avsløre så mye mer enn dette, men hver overraskelse baner vei for noen helt vanvittige usaklige vendinger.
Det er i alle fall et stort pluss at «Man on a Ledge» er spilt inn på location i New York, og ikke bare i Toronto, Canada – sånn som tradisjonen er nå. Det store eplet ser ut som den gjør i virkeligheten, fanget opp av håndholdte kameraer for å gi alt et snev av sosialrealisme. Noe som er en god ide så lenge historien din holder seg innenfor rammene av det troverdige, men ikke en like smart slagplan hvis alt sammen sklir ut i vanvittige usakligheter. «Man on a Ledge» har en bra start, og holder tempoet oppe frem til en veldig tøysete avslutning. Jeg er fullt villig til å overse usannsynligheter så lenge filmen fungerer innenfor sitt eget univers, og er i besittelse av mer enn nok det man på fagspråket kaller «suspension of disbelief». Men det er grenser og grader – og «Man on a Ledge» trår over alt for mange av dem til å være plausibel i noe univers. De fleste thrillere av denne typen har sine logiske skavanker, men hullene i dette manuset er så mange, så grove, og så til de grader åpenbare at det er helt utrolig at man ikke tok seg tid til et par runder med omskrivninger før innspillingen startet.
Det hadde vært gøy å gå igjennom svakhetene en etter en, og deretter gjøre grundig narr av dem - men det ville forårsaket mange «spoilers» og sure miner. Er du villig til å overse bagateller som logikk og troverdighet fungerer «Man on a Ledge» helt ok som forglemmelig B-film, men med tanke på hvor mange bra filmer som stadig slippes rett på Blu-ray føles det snodig at en bagatell som dette settes opp på kino. Sam Worthington er en sympatisk, staut skuespiller – men han har en så anonym fremtoning at det er vanskelig å skjønne hvordan han har fått hovedrollene i tre av det siste tiårets mest kostbare actioneventyr. Etter «Avatar», «Terminator: Salvation» og «Clash of the Titans» har jeg større tro på at Worthington kan bli en brukbar helt i billigere actionthrillere som «Man on the Ledge». Forhåpentligvis velger han et bedre manus neste gang.
