EVENTYR
«Snow White and The Huntsman»
Regi: Rupert Sanders
USA, 2012
For et par måneder siden fikk vi Tarsem Singhs helt forferdelige, gjøglete gjenfortelling av dette folkeeventyret med «Mirror Mirror» - men «Snow White and the Huntsman» er helt andre boller og langt fra noen barnefilm. Regidebutanten Rupert Sanders tar denne eventyrverdenen dønn seriøst, og har laget en brutal fantasyfilm som er nærmere Ridley Scotts «Legend» og «Ringenes Herre»-trilogien enn Disney og rosa eventyrprinsesser. Plottet følger i grove trekk brødrene Grimms grimme godnatthistorie: der den grusomme dronningen Ravenna (Charlize Theron) myrder kongen, kupper kronen, låser den uskyldsrene stedatteren Snøhvit (Kristen Stewart) inn i slottets fangehull - og deretter suger ut alt liv i kongedømmet. Bokstavelig talt, siden Ravenna holder seg ung med en diett som består av rå fuglehjerter og livskraften til unge jomfruer.
Mens Julia Roberts‘ tolkning av den onde dronningen var preget av ironisk distanse og selvtilfreds likegyldighet i «Mirror Mirror», gir Charlize Theron virkelig jernet her. Dronning Ravenna er en dypt forstyrret skikkelse, som i hendene på en mindre kompetent skuespiller kunne ha blitt skikkelig campy. Vel, det kunne for så vidt hele filmen. «Snow White and The Huntsman» snitter stadig innom ren kitsch, men Rupert Sanders tar historien så alvorlig at han slipper unna med veldig mye. Jeg vet imidlertid ikke helt om han slipper unna de nusselige data-alvene som koser med harepuser i den magiske skogen. Et sted går grensen, liksom. De fleste dataeffektene fungerer helt fint, men på enkelte områder svikter teknikken og ødelegger hele illusjonen av at dette er en magisk, levende verden. Etter femten år i fangenskap rømmer Snøhvit fra slottet med dronningens slimete bror Finn (Sam Spruell) i hælene, og får hjelp av tittelens navnløse jeger (Chris Hemsworth). Filmen lysner opp så fort denne karismatiske australieren dukker opp, og beviser at han kan gjør mer enn å svinge hammeren som «Thor».
Snøhvit møter også de sju (eller åtte) små dvergene, som spilles av en gjeng veldig velkjente britiske karakterskuespillere - deriblant Bob Hoskins, Ian McShane og Ray Winstone. Ingen av dem i utgangspunktet oppsiktsvekkende små, men hodene deres er digitalt plassert på kroppene til kortvokste. Effektene er sømløse, men også distraherende snodige. Dette er i høy grad en produsentdrevet film (detaljstyrt av Joe Roth, som sto bak Tim Burtons «Alice In Wonderland»), men Sanders håndterer oppdraget med mye entusiasme - og er åpenbart et regitalent med store ambisjoner.
Undertegnede er ingen blodfan av Kristen Stewart, selv om hun har uendelig mye mer sjarm og tilstedeværelse her enn i «Twilight»-serien. Stewart er en yndig prinsesse, men fortsatt en altfor passiv skikkelse til å overbevise som eventyrverdenens motsvarighet til Jeanne d’Arc. I finalen er det meningen av Snøhvit skal fyre opp folkemassene med en skikkelig kamptale, før de stormer slottet under en skikkelig slagscene. Vel, Kristen klarer toppen å fyre opp litt hånlig knising i kinosalen, og det er en belastning for hele filmen. Skulle likt å se hva Jennifer Lawrence, Saoirse Ronan eller Elizabeth Olsen kunne ha gjort med denne rollen. «Snow White and the Huntsman» kommer heldigvis langt med et vakkert filmfoto og smakfullt design. Det merkes at den britiske regidebutanten Rupert Sanders har bred erfaring innen kostbar reklamefilm. Som historiefortelling er ikke «Snow White and the Huntsman» særlig vellykket, men den scorer høyt som en visuell opplevelse. Og hadde scoret enda høyere med en sterkere hovedperson og en mer kraftfull slutt.
