Komedie
«Ted»
Manus & regi: Seth MacFarlane
USA, 2012
«Ted» er fordømt gøyal hele veien, og dessuten en finfin «feel good»-fabel. Imidlertid slett ikke noe for barn, uansett hvor nusselig «Ted» ser ut. Vi merker at dette er en film av mannen bak «Family Guy», «The Cleveland Show» og «American Dad». Den ramsalte humoren, de popkulturelle referansene og vittige gjestespillene kunne ha sklidd sømløst inn i en av Seth MacFarlanes tegnefilmserier. Hele premisset var da også opprinnelig ment å være en animasjonsserie, før Seth gjorde «Ted» om til spillefilm. Selv de som ikke har særlig sansen for MacFarlanes anarkistiske TV-serier bør ha utbytte av «Ted», som for all sin politisk ukorrekte humor er en hjertevarm historie om å finne balansen mellom å være en ansvarsfull voksen og beholde den barnslige fantasien.
På julaften 1985 fikk den ensomme åtteåringen John Bennett oppfylt sitt store julegaveønske: en snakkende teddybjørn, som han døpte Ted. Mer enn noe annet ønsket John at Ted var levende, sånn at de kunne være bestevenner for alltid. Og en romjulsmorgen er plutselig bamsen lys levende, på ordentlig! Et julemirakel, akkurat som Jesus-barnet. Ted blir en mediesensasjon, og en verdensberømt kjendis. Og som alle B-kjendiser mister Ted etter hvert nyhetens interesse. 27 år senere bor Ted fortsatt sammen med bestekompisen John (Mark Wahlberg), og den snakkende kosebamsen er ikke lenger like nusselig. Han er en kåt, sarkastisk rusentusiast med sans for prostituerte og vill festing. En Charlie Sheen med kunstig pels, og en levende metafor for Johns problemer med å bli voksen. Han har i fire år vært sammen med kjæresten Lori (Mila Kunis), som føler at det er på tide at John vokser opp og hun overtaler Ted til å flytte ut. Samlivsproblemene detonerer for alvor etter at John forlater Lori på en firmafest til fordel for en hedonistisk rotbløyte med Ted, «Flash Gordon»-helten Sam J. Jones, mye kokain og karaoke.
Det hadde vært veldig enkelt å gjøre disse karakterene til stereotyper, der John er den umodne slubberten, Ted den dårlige innflytelsen som ødelegger alt og Lori den kravstore, bitchy kjæresten - en dynamikk vi har sett i utallige romantiske komedier. Men «Ted» har overraskende stor sympati for dem alle, som på hvert sitt vis er forståelsesfulle og velmenende. Seth MacFarlane er ikke akkurat kjent for sin hjertevarme side, men den kommer klart fram i «Ted». MacFarlane har selv skrevet, regissert og produsert filmen. Han har dessuten stemmen til Ted, og spiller denne bjørnen via «motion capture». Dataeffektene er så sømløse som det er mulig å få en livs levende teddybjørn, noe som kommer særlig godt til syne i en skikkelig brutal slåsskamp mellom Mark Wahlberg og Ted. Dette føles til tider som en livs levende tegnefilm, men «Ted» fungerer brillefint: både som skikkelig morsom rølpefilm, romantisk komedie og ganske rørende fabel.
