DRAMA
«Som du ser meg»
Regi: Dag Johan Haugerud
Norge, 2012
HAUGESUND (Dagsavisen): Nå er Haugerud aktuell med «Som du ser meg», en film med tre historier som egentlig ikke har annet til felles enn at de sentrale personene er naboer i samme blokka, og at dette skaper et utgangspunkt for å se nærmere på flere av storbyens fasetter.
Storbyen er selvsagt Oslo, og gjenkjennelsen som ligger i de tre dramaene Haugerud trekker opp bør være stor for mange. Og det er høyst menneskelige dramaer, ikke av det høylytte slaget, men av det slaget som utløses av detaljer og små brister. En sykepleier (Laila Goody) som vil alle godt får i oppdrag å evaluere en student (Kristine Larsen), men er usikker på om dette er noe hun verken vil eller kan. Usikkerheten får henne til ubevisst å slå over til engelsk når hun snakker, og snart er en personkonflikt under oppseiling. Grete Maigret (Ragnhild Hilt) heter den feirede oversetter av tysk litteratur som også bare vil godt når hun takker ja til å oversette en bok etter forslag fra den nye, unge forlagsredaktøren (Andrea Bræin Hovig). Men boken er av en langt lavere litterær kvalitet enn Maigrets jevnt høye standard, og snart føler hun at hun går på akkord med seg selv.
Og i en siste sekvens spiller Anne Marit Jacobsen og Henriette Steenstrup mor og datter. De tilhører åpenbart Oslos lavere inntektsklasser, mens en slektning har giftet seg godt og rikt på vestkanten. Både klasser og kulturer kolliderer når slekta vil gi dem en million kroner i gave. Også dette er godt ment, men ydmykelsen hos mottaker er påtakelig, stoltheten ikke mindre. I likhet med de andre sekvensene trekker han opp den enorme forskjellen det kan være mellom avlevering og mottak. Det noen ser som en selvfølge, blir for andre voldsomme hindre i hverdagen.
To ting løfter «Som du ser meg» til å bli en film som er lett å like. Det ene er regissørens åpenbare fascinasjon for de daglige detaljene. Dette gjennomsyrer både persontegningene og produksjonsdesignen. Som for eksempel at hjemmet til sykepleieren og ektemannen (Fridtjov Såheim) er tatt så på kornet at du umiddelbart trekkes inn i den koselige atmosfæren. Haugerud er nøyaktig, men likevel føles filmen befriende upretensiøs og full av innfall og daglige gjøremål som i seg selv skaper rytme i og mellom sekvenser som er av noe varierende kvalitet.
Det andre fortrinnet er skuespillergalleriet. For det første er en rekke bestående av Ane Dahl Torp, Trine Wiggen, Kari Onstad, Anne Marit Jacobsen, Andrine Sæther og flere andre i større eller mindre roller et varp, og vil alene utjevne kvinneprosenten i norsk film, i hvert fall foran kamera. For det andre vektlegges enkeltprestasjonene og de mest sentrale rollene. Goody er lysende i rollen som en ektefølt og tvers gjennom god figur som får verden satt litt på skakke, i en sekvens som også sier mye om den norske samfunnsmodellen. Anne Marit Jacobsen og Henriette Steenstrup gir forurettetheten ikke bare ett, men to levende ansikter, til tross for at nettopp denne historien i seg selv er den minst engasjerende. Den sekvensen som fungerer best rent dramaturgisk er dette lille glimtet inn i den norske bokbransjen. Samspillet mellom Hilt og Bræin Hovig er ypperlig, og de personlige spenningene som oppstår både intellektuelt og på grunn av generasjonskløften, er overbevisende og melankolsk rørende. Slik lander Haugerud en film som blir et lite miniportrett av en by og noen av de menneskene som bor der, med varme, lun humor og kreativt overskudd.
«Som du ser meg» har ordinær kinopremiere 14. september.
